JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hovedpersonen i denne jeg-fortellingen heter Peter Venn, men til tross for etternavnet, er han ikke venner med spesielt mange. Han lever et handlingsfattig liv i leiligheten under sin mor – ei mor som han til alt overmål har et ganske anstrengt forhold til. Faren er død, han tok visst livet av seg. Hvordan og hvorfor lurer Peter en del på, men det er likevel mora han er mest opptatt av. Mot slutten blir hans indre liv så sterkt og framtredende at han dikter opp Agnes også, ei dame han forelsker seg vilt i. Eller gjør han det? Mens moren er en karakter for seg sjøl. Dominerende og alltid tilstedeværende.

Etter hvert som denne teksten beveger seg framover blir ytre og indre handling vevd sammen på en måte som er spennende og kreativ, men ikke helt lett å følge. Samtidig blir vi som lesere fanget inn i Peters egen ensomhet, fortvilelse og livsfølelse. Og tekstens mer og mer absurde karakter griper tak i leseren på en litt ekkel måte. Det dirrer en skummel undertone gjennom hele denne teksten som løfter fram et univers som er så uforutsigelig at alt egentlig kan skje. På ett eller annet plan.

Dette er en kort roman, hadde den vært noe strammere kunne den vært en novelle. Det skrives få sånne romaner i Norge. Det gjør den ganske unik.