JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Til daglig er Yohan Shanmugaratnam journalist i Klassekampen. Nå har han imidlertid skrevet ei bok om rasisme, en problemstilling han kjenner godt som barn av en far fra Sri Lanka og ei mor fra Japan, og dermed et utseende som gjorde at han ble lagt merke til da han som lite barn kom til Norge og Ås i Follo på begynnelsen av 1980-tallet. Det er i all hovedsak sin egen oppvekst han forteller om, men unnlater ikke å gi oss et kort omriss av foreldrenes liv i et intolerant miljø. Altså ingen dans på roser det heller.

Yohans reise i Norge går fra drapet på Benjamin Hermansen via 11. september 2001 i New York City til 22. juli i regjeringskvartalet og tragedien på Utøya. Og avsluttes med Black Lives Matter og de nylige hendelser i USA. Ikke minst drapet på George Floyd. Tittelen på boka spiller jo på sistnevnte begivenhet og Floyds fortvilte rop om at han ikke fikk puste da politimannen i Minneapolis satt kneet i halsen hans, og beholdt kneet der til han døde. Tittelen er dessuten identisk med ei verselinje i en låt av Karpe, en gruppe forfatteren åpenbart har et nært forhold til.

Boka til Shanmugaratnam er en fortelling til hans to barn, den er åpen og vakker – den er jordnær og direkte. Den er ikke på mer enn 120 sider, men jeg er sikker på at den virker. For i motsetning til en del andre som elsker litteratur, tror jeg bøker virker. Jeg tror de kan endre mennesker om de er godt skrevet. De kan endre enkeltmennesker om de berører, og dermed kan de endre verden. For akkurat som verden endrer individer, er det også enkeltmennesker som endrer verden. Fortellingen «Vi puster fortsatt» er en sånn bok, en sånn tekst, som endrer menneskesinn.

For eksempel skriver Shanmugaratnam vakkert om integrering, samhold, kameratskap og fagorganisering, han skriver blant annet dette: «Opp gjennom historien har mørkhudede arbeidere i hvite land måttet slåss for sin rett til å bli fagorganiserte. De ble ofte møtt med motstand, ikke bare fra sjefene, men også fra hvite kolleger. Noen måtte gå foran og bevise at de sto sterkere sammen mot ledelsen, og tvinge fagforeningene til også å kjempe for minoritetenes rettigheter. Og sånn utviklet de også det som kanskje er det sterkeste våpenet vi har mot fremmedfrykt og rasisme. Det er å sørge for at en med kors på halskjedet og en med hijab på hodet, som begge går i det samme arbeidsantrekket når de jobber, er organisert i samme fagforening, har tilgang på den samme juridiske ekspertisen og vet at den dagen de får problemer med ledelsen og konflikten er alvorlig nok, så ligger det streiketrøyer og en streikekasse klare til dem begge. Det er også å sørge for at fagforeningene har folk som kan språket til de som kommer fra andre land for å jobbe, sånn at de vet hva de har krav på, og vanskeligere lar seg splitte.»

Dette er viktige ord for norsk fagbevegelse å merke seg. Skal en vellykket integrering og den nødvendige kampen mot all form for rasisme vinne fram, er det ingen dum idé å starte på arbeidsplassen. Og dette blir ikke noe mindre sant om vi leser det i gode bøker.