JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Jeg vil fortsette med å snakke og skrive om 22. juli i årene som kommer. Det må dere også». Dette skriver Stian Bromark i sin nye bok, en slags oppfølger til boka «Selv om sola ikke skinner» som kom i 2012. Skjønt, den gangen var terroren i regjeringskvartalet og på Utøya relativt fersk, nå har det snart gått ti år. Og tida er inne for refleksjon og ettertanke.

På de ti årene har mange av oss lært en ny bokstavkombinasjon, nemlig PTSD som altså ikke må forveksles med PST – politiets sikkerhetstjeneste. Nei, dette handler om diagnosen Post Traumatisk Stress Diseas (posttraumatiske stresslidelser), en mental ettervirkning det ikke er uvanlig å pådra seg etter skjellsettende opplevelser av skremmende og voldelig art. Mange av ofrene, og pårørende etter 22. juli, fikk PTSD, i ulik grad. Og det er dette denne boka handler aller mest om. Bromark har snakket med flere av de samme menneskene han intervjuet i boka fra 2012, og noen flere. Ingen glemmer denne fredags ettermiddag og kveld i juli i 2011. Hvor du enn var i verden.

For vi har hørt om flere mennesker som ved en tilfeldighet enten var midt i episenteret for terroren, eller akkurat unngikk det av ulike grunner. Bromark er en av dem som var på jobb den dagen, i Dagsavisen bare et steinkast fra Einar Gerhardsens Plass i regjeringskvartalet hvor bomba ble plassert og gikk av. Hadde han gått fra jobben på den tida han pleide, kunne det gått riktig ille. Livet kan mange ganger være tilfeldig. Sjøl satt jeg og spiste på Manhattan i New York, et bra stykke unna stedet som ble rammet av terror ti år tidligere, da bomba gikk av hjemme i Norge. Jeg satt der sammen med det mennesket som betydde aller mest for meg, spiste amerikansk frokost på mexicansk vis, en lunsj som var som alt annet i USA: Størst i verden. Livet var med andre ikke så verst, vi har på vei til Philadelphia. Så brøt CNN inn i våre liv og kunne melde om breaking news fra selveste Oslo. Også vi hadde vår arbeidsplass i nærheten av regjeringskvartalet, i Møllergata 10. Det gikk noen glassruter der også, vi kunne ha vært der, men var der ikke. Bromark gjør ikke noe stort poeng ut av hvor du var når bomba gikk av, men han gjør seg noen kloke, velvalgte refleksjoner om det også.

Dette er ei sakprosabok der forfatteren støtter seg mye på sine kilder. Han siterer dem og gjenforteller hva de sier, mener og føler. Og han trekker sine egne slutninger, men kanskje aller mest stiller han spørsmål og reflekterer rundt sentrale elementer i kjølvannet av terrorhandlingene. Dessuten trekker han veksler på terrorhandlinger andre steder i verden der hvor de er sånn noenlunde sammenlignbare. Nevnte 11. september 2001, da World Trade Centers tvillingtårn raste sammen, klinger med som et referansepunkt. For det er menneskene Bromark er opptatt av, og hvordan det har gått med dem, ikke hvor mange som døde eller hvem som fortjener mest medlidenhet og omtanke. Ja, rett og slett om det er noen fred å finne for de overlevende og ofrenes pårørende.

Og aller mest er han opptatt av det spørsmålet som blir tydeligere og tydeligere etter som årene går: Hvem hadde skylda? For en del av utfordringene for Bromarks kilder er at de fortsatt, ti år etter, lever med en skyldfølelse for ett eller annet. Hvorfor overlevde jeg? Hvorfor ba jeg med meg broren og søstera mi på sommerleir på Utøya i 2011, ungdommer som i dag ikke lever lenger? Kunne jeg ikke ha gjort mer? Hjulpet folk jeg så trengte det? Bromark lar kildene få komme til orde, få målbære sin skyldfølelse, men reflekterer sammen med dem og konkluderer ganske raskt at det er bare en som er skyld i det som skjedde den gangen: Gjerningsmannen, terroristen. Anders Behring Breivik. Og – det er viktig – den ideologien han fortsatt forfekter, en grunnleggende rasistisk ideologi som det er vanlig å plassere langt til høyre i det politiske landskapet.

Og også Bromark stiller spørsmålet om ikke denne ideologien, høyreekstremismen med all sin innebygde rasisme, burde vært tatt opp til debatt for lenge, lenge siden. Ja, når denne terroraksjonen var fersk burde den kanskje vært et samtaleemne rundt mange familiers frokostbord.

Og ære være Bromark for at han tar opp denne hansken, drøfter den og gjengir hva framtredende politikere den gangen som nå, sier om akkurat denne saken, men – Hallvard Notakers fremragende bok om Arbeiderpartiet og 22. juli som har dette temaet mer eller mindre som sitt eneste, er ikke lett å trumfe sjøl om den bare tar for seg årene 2011-2013. Det betyr ikke at Bromarks bok er dårlig om dette temaet, han er bare litt sent ute. Skjønt, langt bedre seint enn aldri.

Arbeiderpartiet fikk en viss oppblomstring på grunn av partileder og statsminister Jens Stoltenbergs behandling av 22. juli 2011, men det er verdt å minne om at partiet mistet regjeringsmakta i 2013, overraskende for mange, og oppslutningen om partiet på meningsmålingene i tida etterpå har vært langt unna partiets glansdager (med et lite blaff og unntak like etter av Jonas Gahr Støre tok over ledervervet). Hadde situasjonen vært den samme om partiet hadde tatt et politisk oppgjør med høyekstremismen og Breiviks ideologi allerede den gangen? Hadde et oppgjør klart å drive det rasistiske tankegodset tilbake? Dette får vi aldri vite, dette er kontrafaktiske problemstillinger, og det er ikke Bromarks lodd å svare på sånne spørsmål heller.

Men kanskje er det nettopp dette vi nå bør snakke og skrive om i de neste ti årene.