JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Ild og vrede», boka om livet i Det hvite hus, den amerikanske presidentboligen i Washington DC, ble hasteoversatt til norsk av hele sju oversettere. Det er mulig å merke dette, men er likevel ikke den største svakheten ved denne boka. Den største svakheten er antagelig at virkeligheten overgår fantasien. Det er sikkert mulig at alle de intrigene som bokas forfatter Michael Wolff hevder foregår bak kulissene i dette berømte huset, er sanne – men det blir etter hvert fryktelig lite spennende å lese om dem. Hvis du da ikke er i overkant interessert i sånt stoff. I USA er folk muligens det, her på berget tror det interessen er noe mindre.

Hovedpersonen i denne boka er nemlig ikke presidenten sjøl, men flere av hans medarbeidere – særlig Steve Bannon pluss datteren Ivanka og hennes mann Jared Kushner. Om ikke oppførselen til Trump er skremmende nok, blir kanskje det faktum at han omgås mennesker av denne kaliber – og til og med ansetter dem i viktige stillinger i sin innerste krets – bare nok et eksempel på at han burde fortsatt i sin gamle jobb.

Etter å ha lest bokas første hundre sider, der nærmest alle kriger med alle, og presidenten sjøl driver med sine velkjente twittermeldinger om likt og ulikt, har jeg gått tom. Det er liksom ikke mer å hente. Skal vi tro på halvparten av det som framgår av boka, og det er det ganske gode grunner til, har vi skjønt tegningen for lengst. Resten blir nærmest en fråtsing i intrigemakeri og dumskap. Hadde det enda vært ispedd litt humor, men det er faktisk ganske humørløst det hele. Det nærmeste vi kommer er tragikomedien. Særlig påstanden om at Trump kanskje ikke ønsket å vinne presidentkampen, men gjorde det på tross av, er kanskje det aller mest absurde oppe i det hele.

Det vi får vite om president Trump himself har de fleste av oss lest oss til andre steder. Skal jeg driste meg til å påstå at noe er oppsiktsvekkende her, må det være at en sånn institusjon som Det hvite hus nå har blitt, virkelig var mulig. Hele Trumps prosjekt, inkludert hans bukett av medarbeidere (i den grad han samarbeider med noen andre enn seg sjøl), er så langt fra hva vi forbinder med seriøs politikk og samfunnsengasjement, at det blir litt grotesk.

Etter endt lesning tenker jeg mest på om dette vil fortsette, med eller uten Trump, eller om det bare er et mellomspill som blir fort glemt – og aldri kommer tilbake. Det hele minner mest om Ken Keseys berømte roman «Gjøkeredet». Men hvem er indianeren og hvem er Jack Nicholson?

De som mente at Donald Trump er en psykopat av verste skuffe, får alle sine antagelser bekreftet i bøtter og spann i denne boka. Men stort mer enn det inneholder den dessverre ikke.