JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Like før annen verdenskrig startet kom det ut ei erindringsbok av en mann som det norske samfunnet har en del å takke for. Mannen het Sam Eyde (1866-1940), jernbaneingeniøren som ble den første generaldirektøren i Norsk Hydro, en gang vår største industribedrift. I erindringene skriver han både om sitt liv og hans livsvirke under mottoet «Hvor der er en vilje er der en vei». Dette skulle egentlig vært første av to bind, men han døde dessverre fra det andre bare noen måneder etter at krigen var kommet til Norge. Denne visjonære industrientusiasten drev det så langt at han fikk et sted oppkalt etter seg. Og diverse gater, en skole og et borettslag. Eydehavn eksisterer den dag i dag.

Sam Eyde er født i Arendal, i den samme byen som Arbeiderpartiet ble «født» 21 år seinere. Da var Eyde under ingeniørutdanning i Berlin. Arbeiderpartimedlem ble han nok aldri, men en ikke ubetydelig betydning for den norske arbeiderklassen må vi kunne si at han har hatt. Gründeren har ikke bare vært med å skape en mengde arbeidsplasser – ja, nærmest også byer og tettsteder som for eksempel Rjukan og Notodden – men det sies at han var ganske arbeidervennlig også. Hadde ikke arbeiderne det ålreit på jobben, fungerte de ikke, mente Eyde. Det fins arbeidsgivere som ikke er kommet såpass langt i 2020. Eyde var altså foroverlent, han var visjonær.

Det skjellsettende året i Eydes liv er 1903. Da møtte han vitenskapsmannen og professoren Kristian Birkeland. Det er skapt en del myter om dette møtet, men Eyde sjøl velger å sitere en kollega (havnedirektør og forhenværende direktør i Norsk Hydro Scott-Hansen) som sa dette i et intervju under 30-årsjubileet for Norsk Hydro.

«Det var hos Eyde at idégnisten som skapte Hydro sprang, forteller han. Eyde var opptatt av de muligheter våre vannfall innebar, han var interessert i vannfallsutbygning, men så sig om efter noe å bruke vannkraften til. Da var det han traff Birkeland. Det var under en middag hos Gunnar Knudsen. Birkeland hadde min kone til bords. Hun har fortalt mig at Birkeland interessert pekte på Eyde, og spurte hvem den herren var. Siden blev Eyde presentert. ‘Hva holder De på med,’ spurte Birkeland i samtalens løp. ‘Jeg driver med vannfallsutbygning. Jeg søker å få i stand industri. Men det er noe jeg mangler. Jeg skulle gjerne ha en elektrisk flamme,’ sa Eyde, og visste ikke i hvilken grad han talte til den rette mann. ‘Den kan jeg skaffe,’ sa Birkeland. ‘Hvordan det?’ ‘ Jo, jeg holder på og eksperimenterer med min elektriske kanon. Der springer en sterk flamme over som generer mig.’ ‘Kan den fremstilles i stor målestokk?’ ‘Kom over til mig, så skal vi se.’ Dermed var kontakten sluttet. Gnisten som skulle skape Norsk Hydro hadde tendt.»

2. desember 1905 ble Norsk Hydro etablert. Det første stedet de startet opp var på Notodden. Hvordan Eyde skaffet seg rettighetene til vannfallene og ikke minst de enorme pengesummene som skulle til for å utvikle sine storslåtte ideer, er spennende lesning som skildres på en svært subjektiv måte i boka. Men det er en erindringsforfatters fulle rett. Eyde var ingen smålåten mann! Og sjøltillit hadde han tydeligvis i fullt monn. Å gå i strupen på myndighetene når konsesjonslovene ble en del av den politiske agendaen, var han heller ikke spesielt redd for.

En annen myte han «knekker» i boka si er hvilke rolle han hadde i Norsk Hydro. Han skriver: «Som jeg før har påpekt, er jeg ofte i forbindelse med Norsk Hydro blitt betegnet som finansmannen og organisatoren, mens professor Birkeland er blitt gitt æren for den tekniske del av arbeidet. Det kan naturligvis på en måte forklares at bulderet om Norsk Hydro med de store kapitaler, de hundretusener av hestekrefter, de store anlegg, de veldig maskiner, våre jernbaner, nyskapte byer etc. har bortledet oppmerksomheten fra de grunnleggende ideer og det første uhyre forsknings- og forsøksarbeid, som blev drevet i den dypeste stillhet og under vanskelige økonomiske forhold.»

Og så kommer kraftsalven:

«Jeg har høstet megen virak som ‘skaperen’ av Norsk Hydro, og jeg beklager meg ikke, selv om min innsats nu for lengst synes å være glemt, men det har allikevel såret min ingeniørære at så mange helt ser bort fra at jeg dog var en av Nordens mest kjente ingeniører allerede før jeg begynte med kvelstoffsaken, og ingeniøren i mig protesterer mot at det kun skulde være mine egenskaper som organisator som har skapt mitt navn.»

I boka er ellers Eyde langt fra beskjeden. Han er klar over sin betydning og sin enorme arbeidskapasitet. Og unnlater på ingen måte å nevne hva han bidro med for å sikre arbeidstakernes ve og vel. Og kanskje sitt eget ettermæle, må det vel også være lov å legge til. Som for eksempel her: «Eftersom kvelstoffindustrien skjøt fart og eksperimentenes tid avløstes av jevnere arbeide på en solid basis, fikk jeg også anledning til å trygge mine medarbeideres kår på den måte jeg alltid hadde drømt om. Jeg mener ikke bare økonomisk, men først og fremst sosialt. Der hvor vi bygget, var det som regel på forhånd bare villmark og fjell, og jeg skjønte tidlig, at skulde det bli levelige vilkår for en tilfreds arbeidsstokk, så måtte der bygges gode boliger, der måtte reguleres, arbeidere og funksjonærer måtte få sine hjem hvor de kunde trives, og de måtte få skoler, parker, forsamlingslokaler og idrettsplasser hvor de og deres familier kunde leve sitt liv som frie, lykkelige mennesker. På Rjukan, på Notodden og i Eydehavn har jeg forsøkt å sette disse ideer ut i livet, og jeg har aldri hatt annet enn glede av de tiltak som her blev gjort.»

Ja, dette kunne vel neppe vært sagt bedre av Einar Gerhardsen.

Starten på forrige århundre var også starten på den norske storindustrien, de store og kraftkrevende industriarbeidsplassene – de fleste av dem et godt stykke utenfor hovedstaden og allfarvei. Skal du kjenne historien om denne virksomheten som snart er dø her til lands, den har jo flyttet utenlands!, så er historien om Sam Eyde og hans livsverk nødvendig lesning.