JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, vi trodde jo det var slutt med bok nummer tre – skjønt siste setningen ga visse forhåpninger. Og noen nye forventinger. Forfatteren Lars Saabye Christensen overlevde jo, det feiret han på sin måte: Med et ekstra bind av «Byens spor», et bind som i utgangspunktet ikke var planlagt. Det sto ikke på hans skjønnlitterære agenda.

I seriens tredje bind var mye av handlingen sentrert rundt det revolusjonære og frigjørende 1970-tallet, tiåret med alle ismene. Dessuten var vi i denne romanen sammen med flere av dens hovedfigurer nærmest sperret inne på Gaustad sykehus – nesten som et Gjøkeredet på norsk, men uten Jack Nicholson og en supersterk indianer. Nå er vi i et helt annet landskap, vi er i de konservative 1980-årene da pendelen slo tilbake, Thatcher og Reagans markedsliberalistiske epoke da punken kom til Norge og Blitz markerte seg i hovedstadens bybilde, både foran og under politiet til hest. Eller som Saabye et sted skriver at på denne tida kunne vi møte folk som så ut som de hadde vært hos en blikkenslager, ikke hos frisøren.

Siste bindet åpner svært lovende, litterært sett. Om det enn er noe dystrere på handlingsnivå. Maj, Jesper og Stines mor, dør nemlig, og boka åpner med hennes bisettelse. Familie og venner var enige om at Stine, som nå er blitt lege, skulle holde talen i kirka. Så dukker hun ikke opp, og Jesper må tre til som erstatter. Da får vi denne lekkerbisken av en tale til en nylig avdød mor: «Hvis jeg skulle sammenligne muttern’n med et musikkinstrument, så må det være en fotsid fele.»

Først forskrekkes forsamlingen, deretter blir det lett humring, og Jesper fortsetter:

«Vi er ikke her for å dytte lakk, men vi skal heller ikke stupe i snippen. Det tror jeg ikke Maj ville ha likt. Hun var finstemt så det holdt, det vet de fleste, og hun visste forskjell på Hildur og Moltzau, som fatter’n pleide å si når han kom fra Bris og hadde gått på overtid. Og apropos, vi kan vel enes om at alt hva fedrene har kjempet, så har mødrene i det minste rett. Det føles bare som om jeg har en topplue i halsen, for det var egentlig schwestern som skulle holdt snakket her i dag, men som dere vet, ble hun bukspretter til slutt, og buksprettere har travle økter og kan ikke bare legge fra seg kniven å gå, så jeg steppet inn i stedet, og la meg si det straks at det gjør ikke noe om vi skrur på vannkrana, det passer seg det også på dager som denne. Langt skal jeg heller ikke trekke det ut, derfor slår jeg fast at Maj var god for oss, kanskje var hun for god for oss, i det minste meg, i alle fall trakk hun lasset alene etter at Ewald kola dimpen, og hun var et godt menneske fra øret og ned.»

Sønnen Jesper kan med andre mye mer enn å spille piano – til husbruk, og sin friske ordbruk har han heller ikke lært på Gaustad sjøl om han har tilbrakt mye tid der. Men dessverre er ovennevnte sitat ikke representativt for resten av teksten, både Jesper og romanen blir mer og mer tilknappet, mindre og mindre sprelsk. Desillusjonen tar den ene karakteren etter den andre. Ikke minst Jespers kompis Jostein som virkelig synker smertefullt dypt.

Jeg slites litt mellom å tenke at enten så er denne utviklingen bevisst som et forsøk på å vise at årene går, alderdommen siger på – snart er det bare døden som gjenstår. Men er dette sant? Kan heller være at forfatteren rett og slett har mistet noe av skrivegleden, noen av overskuddet – han har på et vis skrevet seg tom. Saabye begynner å gå litt på tomgang – er dét mulig? Også i denne boka er forfatteren eksplisitt til stede, blant annet for å kommentere egen skriving og andre tildragelser – særlig den moderne kulturens ubehag. Heller ikke dette sitter så godt denne gangen som i bind 3.

Romanen avsluttes med noe forfatteren har kalt epiloger – en 80 siders oppsummering av hvordan det går og gikk med seriens sentrale karakterer. Dette er kanskje bindets mest interessante del. For etter å ha vært med en gjeng ganske sære personligheter gjennom nesten totusen boksider og et par generasjoner levd liv, er det alltids greit å få vite hvordan det går – ikke bare hvordan det foregår. Lars Saabye Christensen skylder oss lesere såpass.

Noe optimisme er det vanskelig å finne i dette opuset som kanskje kan vise seg å bli forfatterens siste – i hvert fall i romanens form. Boka åpner nemlig sånn: «Vi bor i den samme byen. Byen er heller ikke særlig stor. Vi kan lett går fra den ene kanten til den andre, fra vest til øst, og tilbake igjen på dagen, og likevel ha god tid. Det er en passe størrelse på en by. Likevel ser vi hverandre ikke mer. Vi har ikke sett hverandre på lenge.»

Enten så er Saabye bare blitt en gammel gretten gubbe og lite å henge på juletreet, eller så treffer han tidsånden bedre enn vi liker å tenke på.