JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Naomi Klein, den canadiske journalist, aktivist og forfatter, har bemerket seg på norsk med flere bøker allerede. «No logo» og «Sjokkdoktrinen» er kanskje de to mest kjente her til lands. Hun er som regel hardtslående, og slagene er ofte venstre uppercuts. Nå er hun ute med ny bok på sitt norske forlag Oktober med tittelen «Det brenner».

Og som i de siste bøkene hennes – det handler om at kloden brenner, det handler om miljøvern, det handler om grønn politikk. Boka er en samling tekster – noen fra tidligere taler og appeller ved ulike arrangementer, mens andre er nyskrevet.

En mulig miljøkatastrofe har vært satt på dagsorden ganske lenge nå, ikke minst av Klein sjøl, og hun legger ikke et øyeblikk skjul på at det haster. Eller brenner, om vi vil. Boka bruker en del trykksverte på dette i bokstavelig forstand – hun skildrer flere skogbranner i California og dalstroka innafor.

Klein går historisk til verks når hun leter etter løsninger – ja, hun griper tak i et mye kjent slagord fra amerikansk politikk like etter andre verdenskrig: New Deal. President Roosevelts økonomiske pakkeløsning for å få fart i økonomien igjen, enorme statlige overføringer til næringslivet for å sette fart i hjulene. Klein vil ha noe av det samme nå, hun vil ha en grønn new deal, en voldsom offentlig satsing på å redde miljøet og klima vårt før det er for seint. For dette kan ikke enkeltpersoner gjøre, dette må fellesskapet ta seg av, mener hun.

Det er ingen hemmelighet at den canadiske forfatteren er en sterk kritiker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men kapitalismekritikk er ifølge henne ikke nok. I denne boka skriver hun blant annet dette: «Men det holder ikke bare å klandre kapitalismen. Det er sant at det som driver oss til endeløs vekst og profitt står i motsetning til imperativet om en rask overgang fra fossilt brensel. Det er også sant at det globale frislippet av en ubunden form for kapitalisme, kjent som nyliberalisme, som fant sted i 1980- og 1990-årene, definitivt har vært den største bidragsyteren til den katastrofale globale utslippstoppen vi har opplevd de siste tiårene, og den definitivt største hindringen for forskningsbaserte klimatiltak siden nasjonene begynte å komme sammen for å snakke (og snakke og snakke) om å redusere utslipp. Og det er fremdeles den største hindringen, selv i de landene som markedsfører seg selv som klimaledere.»

Men hun har heller ikke et rosenrødt syn på et eventuelt og hvilket som helst sosialistisk samfunnssystem, særlig ikke det hun kaller autokratisk industrisosialisme. Sovjetunionen og det gamle Øst-Europa var så vel ikke noe foregangsland når det gjaldt miljø- og klimapolitikk – snarere tvert om.

I sin utrettelige kamp for urbefolkningens kjerneverdier verden over, og særlig i Nord-Amerika, foreslår hun at vi blir flinkere til å lytte på den innsikten de sitter inne med, ikke minst om hvordan jorda er skrudd sammen og hvordan vi best tar vare på den. Hun skriver blant annet dette: «Ut fra dette kan vi konkludere med at sosialismen ikke nødvendigvis er miljøvennlig, men at en ny form for demokratisk økososialisme, som er villig til å lære av urfolkene når det gjelder hvilke forpliktelser vi har overfor fremtidige generasjoner og det innbyrdes forholdet mellom alt liv, ser ut til å være menneskehetens beste sjanse til kollektiv overlevelse.»

For det er nemlig dette det etter Kleins mening handler om: Kollektiv overlevelse.

Det er alltid nyttig, ja berikende, å lytte til Naomi Klein. Det hender hun snakker i litt store bokstaver, det hender nok hun blir litt for slagordpreget. Men engasjementet hennes er det ingenting å si på, det merkes på hver eneste bokside også når hun skriver. Denne boka er ikke noe unntak i så måte. Og det beste av alt: engasjementet smitter over på leseren også.