JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med «Ekte amerikanske jeans» har Jan Guillou, den svenske forfatteren som er mest kjent for sine kriminalromaner, kommet til sjette bok i serien om forrige århundre. Denne romanen henter sin handling, etter to bøker fra krigsårene, om 1950-tallet. Det var jo i dette tiåret USA kom til Europa – da kom Marshallhjelpa som skulle bringe Europa ut av ruinene og krigståka, da vellet den amerikanske populærkulturen over oss. James Dean, Marlon Brando, Marilyn Monroe og Elvis Presley – for bare å nevne noen.

Fortelleren i Guillous roman er Eric, tredje generasjon Lauritzen. De tre ingeniørbrødrene fra Osterøy utenfor Bergen synger svakt i bakgrunnen, men det er helt nye tider nå – seiling og byggekunst er skjøvet i bakleksa, Eric er mest opptatt av å bli voksen. Da hører kjærester, kondomer og alt hva dette fører med seg til det en søkende tenåring stort sett er mest opptatt av. For femtitallet er nemlig tida da tenåringsbegrepet dukker opp, ifølge forfatteren – nå har skolehverdagen blitt lengre, ungdommen går ikke rett ut i arbeidslivet, ungdommen – og for så vidt også foreldregenerasjonen – blir forbrukere, de blir varekonsumenter.

Forfatteren legger aldri skjul på at det er sjølbiografiske trekk i denne romanen. Fortellerstemmen føres riktig nok hovedsakelig i tredjepersonsform, men ved hvert års avslutning kommer en jeg-forteller inn. Da har vi plutselig forflyttet oss til 1968. Dette grepet er ikke så vellykket.

Amerikanske ingredienser som jeans og Coca-Cola brukes for hva de er verdt, men likevel underspiller Guillou den amerikanske innflytelsen. Antagelig vis ikke med vilje, det bare blir sånn i en ordrik tekst om seksualitet og pubertet. Riktig nok blir Eric bitt av LP-platenes innmarsj på markedet, også det eksportartikler fra USA og England – ja, hovedpersonen gjør seg til kjeltring for disse nymotens langspillplatene og havner på en internatskole for datidens drop outs. Dermed får vi en lengre sekvens med livet på kostskole, et tema Jan Guillou tidligere har viet en hel sjølbiografisk roman om.

Guillou glimrer sjelden språklig, men fortellerglede er han rikelig utstyrt med. Denne romanen er ikke noe unntak. Og det skinner tydelig gjennom at epoken har han et sterkt, personlig forhold til. 1950-tallet er forfatterens egen ungdomstid. Det ville ikke forundre meg om også Jan Guillou var på kontinuerlig jakt etter ekte amerikanske jeans, og opplevde det som en helt uhørt nedtur om han måtte greie seg med svenske kopier.