JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ikke alle av arbeiderbevegelsens betydeligste bidragsytere får den heder og oppmerksomhet de faktisk fortjener. Jakob Friis (1883-1956) må kunne sies å være en av disse. Men til tross for at han var i samme delegasjon som blant annet Einar Gerhardsen og Augusta Aasen (mora til Arne Paasche Aasen) på en internasjonal kongress i Moskva i 1920, en berømt sådan, og sto midt i kampen i de på alle måter knallharde 1920-årene da arbeiderbevegelsen ble splittet både en og to ganger, så fins det lite litteratur av og om Jakob Friis. Ikke er han den som nevnes hyppigst i oversiktsverkene heller. Kan det være fordi han var for radikal, for vanskelig å plassere politisk? At han sjelden eller aldri tilhørte mainstream, uansett hvilket av de to arbeiderpartiene han var medlem av?

Friis hadde et manus der hans liv var opptegnet, et manus han sjøl hadde skrevet. Dette prøvde sønnen Åge allerede i 1955 å få et forlag til å utgi, men først da Res Publica fikk hånd om det, ble manuset til bok. Så sjøl om boka nå er 11 år gammel, og historien den forteller er enda eldre, så fortjener den å bli lest av mange flere enn meg. Boka har en avsluttende tekst hvor historiker Per Maurseth setter Friis inn i den relevante historiske sammenhengen, og det er helt til sist trykket en tekst som er sjelden vare: Friis’ sitt intervju med selveste Lenin, et intervju som viser Lenin fra en noe annen side enn den mange forbinder med ham.  

Friis var av utdannelse historiker, men kom fort inn i politikken. I 1945-53 var han stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Rogaland. Da Arbeiderpartiet ble splittet for andre gang i 1923, gikk han ikke til Kommunistpartiet – det gjorde han imidlertid et par år seinere. Men han stortrivdes ikke hos den karismatiske lederen Peder Furubotn heller, og meldte seg etter hvert ut av NKP. Og noen år seinere var han igjen tilbake i Arbeiderpartiet hvor han ble hele livet ut. Men hele tida på venstresida, og da det begynte å knake i partiets sammenføyninger rundt spørsmålet om Norge skulle være med i NATO eller ikke, og den kalde krigen for alvor var under oppseiling, så var han nok farlig nær en utmeldelse. Det er neppe dristig å påstå at han antagelig hadde blitt med over i Sosialistisk Folkeparti om han ikke hadde gått bort før dette partiet ble dannet. Men å opprette avisa Orientering, forløperen til SFs partiavis Ny Tid, var han med på.

Friis virket også mange år som journalist. At han var skrivefør viser denne boka sjøl om det ikke nødvendigvis er det stilistiske som imponerer mest. I studietida var han kompis med den seinere så kjente lyrikeren Olaf Bull, men de skilte lag da politikken «tok» Friis. Noen historikerkarriere ble det riktig nok aldri på ham, det han syslet mest med utenfor politikken og journalistikken var arbeid i arkivtjenesten. Dette arbeidet sto hans hjerte nært.

Det står på bokas omslagsside (baksideteksten) at «Friis’ selvbiografi er et kulturhistorisk dokument som rommer en sjelden beretning fra Arbeiderpartiets revolusjonære fase». Det er alltid gode grunner til å være kritisk til både selvbiografier og forlagsomtaler på bøkenes smussomslag, men denne setningen kan jeg gå god for som absolutt dekkende.