JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Stein Stugu, mangeårig NNN-tillitsvalgt ved Orkla, har skrevet bok om HR tidligere. I boka «Du har sparken!», den anti-trumpske boka om amerikaniseringen av norsk arbeidsliv, går han sterkt ut mot en utvikling han slett ikke liker. Nå har han sammen med Ida Søraunet Wangberg på mange måter skrevet en kortversjon av den boka: Manifest-pamfletten «Splitt og hersk».

Forfatterne presenterer seg ikke som mot HR (Human Resources) som sådan, men måten HR praktiseres på i flere bransjer og på flere arbeidsplasser, er de kritiske til. De to-deler begrepet i hard og myk HR. At de for eksempel ikke avviser HR, er interessant i seg sjøl. Jeg veit om bedrifter som ikke har noen HR – eller det som tidligere het personalavdeling – i det hele tatt. Arbeidsmiljøet trenger ikke bli noe bedre av den grunn, snarere tvert imot. Dette drøfter dessverre pamfletten ikke. For hvis HR betyr en fornuftig styring av et kollektivt arbeidsmiljø der poenget er å spille hverandre gode, er det neppe fare på ferde.

Forfatterne av «Splitt og hersk» er imidlertid naturlig nok mer problemfokusert enn som så. Ikke bare advarer de mot en utvikling de mener å se i norsk arbeidsliv – amerikaniseringen – men de gir særlige den harde HR-en et ansikt ved å belyse hva den egentlig dreier seg om. At dette betyr et brutalisert arbeidsliv fjernet fra intensjonen i den norske modellen, burde være hevet over enhver tvil.

Men HR ser som så mye annet i arbeidslivet ulikt ut etter hvor du sjøl er plassert. Er du arbeidsgiver eller arbeidstaker? – det er heller ikke her et likegyldig spørsmål. Forfatterne ser det. Og de presenterer for så vidt begges perspektiv, men det er liten tvil om hvor sympatien ligger. Det gjør svært lite. Å skrive om en så potent arbeidslivsproblematikk i et såkalt nøytralt perspektiv, er skivebom. For det er rett og slett ikke mulig. Heldigvis gjør de ikke partipolitikk ut av det – det er jobben til andre.

Forfatterne tar altså arbeidstakernes perspektiv. Dette er en håndbok i HMS sjøl om den ikke ruller ut hele feltet arbeidsmiljøloven dekker. Og pamfletten er ikke spesialsydd til tillitsvalgte – den er ikke vanskeligere skrevet og tenkt enn at den egner seg ypperlig til sommerlesning for oss vanlige dødelige også – vi som bare er fagforeningsmedlemmer.

Skjønt, kanskje skulle de som ikke er fagorganiserte ta en titt på denne boka også. For til sjuende og sist er det fagorganisering som er forfatternes medisin mot den amerikaniseringen de mener er på full fart inn i norsk arbeidsliv nå. Kanskje går det an å ta med denne boka sammen med det andre duppe-ditt-vervemateriellet når nye medlemmer skal rekrutteres?