JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Du kommer ikke helt på toppen av Arbeiderpartiet, ørnen blant partiene, uten å ha rimelig plettfri vandel. I gamle dager måtte du være fra arbeiderklassen i tillegg. Sånn er det som kjent ikke lenger. Gro brøt den tradisjonen og siden har det gått bare en vei – akademikerveien. Jonas Gahr Støre, dagens nyslåtte leder, er kanskje den mest utdannede av dem alle – i hvert fall den mest intellektuelle. Der Jens Stoltenberg med sin embetseksamen i sosialøkonomi kan virke keitete i blant, kanskje særlig i mer teoretiske debatter, er Gahr Støre virkelig på hjemmebane i de litt mer tynnere akademiske luftlag. Enten det er sosiologen Pierre Bourdieu, økonomen Thomas Piketty eller filosofen Jean Paul Sartre som står på agendaen. Gahr Støre leser de nevnte herrer helst på originalspråket – på fransk. Og han gir sjelden uttrykk for at han ikke skjønner bæra.

Ikke rart denne mannen er interessant for offentligheten. Og norske forlag. Tre bøker om og av Gahr Støre er produsert dette året, den siste i rekken heter bare «Jonas» og er skrevet av NRK-journalistene Erik Aasheim og Nina Stensrud Martin. Og som tittelen antyder – boka er ganske nærgående, eller så nærgående som det antagelig er mulig å komme denne mannen som framstår som relativt unnvikende når familien bringes på bane. For noe hjemme-hos-portrett er ikke aktuelt. Dialogen stopper ved husdøra. Kona og sine tre sønner skjermer han etter beste evne. Og fint er det. Det kommer nok klissent sladder ut til offentligheten som det gjør – at noen holder igjen, er slett ikke å forakte.

Det er likevel noe underlig å lese en biografi over en person som lever i beste velgående – ja, en person som jeg i mitt eget daglig virke treffer jevnlig både på papir, nett, skjerm og live – en person som er i kontinuerlig bevegelse.

Aasheims og Stensrud Martins bok er en relativt tradisjonell biografi. De av oss som har lest Gahr Støres egen bok av året «I bevegelse» og Ståle Wigs «Seierherren» må leve med at noe av stoffet kjenner vi fra før. De skjellsettende opplevelsene og merkesteinene som studiene i Paris, skuddene i Kabul, koffertbærertida sammen med Gro, generalsekretær i Røde Kors – og hans tvilende og tenkende vei til leder av Arbeiderpartiet – alt er med.

Hvis denne biografien skiller seg ut fra de to andre nevnte, må det være at det kanskje er enda mer privatliv i «Jonas». Kapittelet «Happengjengen» er ikke langt, men disse prominente herrer og barndomsvenner som forsøker å møte hverandre en gang årlig, synger med i mange andre kapitler også. Vennene betyr ganske enkelt mye for Gahr Støre, og han skjemmes ikke over det eller at mange av dem i dag bor som de alltid har gjort – i godt møblerte hjem på Oslo Vest.

Og også i denne boka kommer hovedpersonen ut som en tilnærmet wonderboy. De som ønsker avsløringer, får det ikke.

Selv om Gahr Støre har passert femti med klar margin, så er han fersk som politiker. Han har ikke all verden å slå i bordet med – så langt. Nordområdepolitikken er kanskje hans største seier hittil, men utover det er det ikke så mye mer etter at han ble leder enn høye prosenttall på meningsmålingene for Arbeiderpartiet. Og det kan jo like gjerne skyldes misnøye med hans politiske motstandere som egen suksess.

Ledere av Arbeiderpartiet pleier ikke å gå av med det første. Dermed bør han ha mange spennende politiske år foran seg. I så måte er to biografier om ham samme år, før han har blitt noenlunde politisk tørr bak øra, litt merkelig. Fortsettelsen må – og bør – han nok skrive sjøl når den tid kommer. Kjenner jeg Jonas Gahr Støre rett, så er det ikke sikkert vi trenger å vente så lenge.