JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I 1957 ble det født ei jente på Rjukan, denne fordums industribyen i indre Telemark som Norsk Hydro eide og som mangler sola halve året. Da jenta, som heter Birgit Løitegaard, ble 21 år gammel – altså i 1978, fant hun ut at det ikke bare var sola som manglet på Rjukan, det var en del annet også. Så etter en rask svipptur innom Oslo, bar turen til England der hun sluttet seg til et lag med reiseglade ungdommer fra flere land – de skulle ut på tur, aldri være sur, de skulle østover og helst så langt som mulig, gjerne helt til India. Transportmiddelet var en lastebil.

Dette er bakgrunnen for reiseboka «Hippiereisen» av nevnte Birgit Løitegaard. At hun ikke bare var trøtt av Rjukan (hvem syns ikke hjemstedet var kjedelig på 1970-tallet?), men også var over gjennomsnittet eventyrlysten, forteller hun allerede i innledningen av boka. Og heldigvis for ettertida så var hun av den typen som skrev dagbok, i hvert fall når hun var på reisefot. Uten denne dagboka, ville hun aldri kunne skrevet «Hippiereisen» avslører hun. Skjønt, hun innrømmer at hun har skrevet ned noe av det som skjedde sånn litt etter erindringen – boka har med andre ord en del åpenbare skjønnlitterære trekk. Og faller kanskje inn i den store boksen av virkelighetslitteratur, om sant skal sies.

Det første eksotiske stoppestedet verdt å nevne er Istanbul der Birgit med reisefølge møter en kultur med moskeer og minareter hun aldri har sett før. Men det er likevel bare en forsmak på hva hun seinere skal møte. Tyrkia er et svært land det tar tid å reise gjennom, ikke minst når du følger kystlinja, men til slutt er vi i Iran. Reisefølge på lastebilen begynner å bli kjent med hverandre, men den muslimske kulturen og levesettet de møter i Iran er ikke gjort i en håndvending å bli familiær med. De europeiske ungdommene ispedd noen nordamerikanere er imidlertid lærevillige, de fleste har et åpent sinn sjøl om slett ikke alle har felles synspunkter på livets viktigste områder. Noen liker å diskutere verdensproblemer, andre er mer tilbaketrukket og noen er aller mest opptatte av seg sjøl. Av og til får de brev hjemmefra også. Det varmer, kan Birgit fortelle.

Etter hvert som reisen varer blir dette sjølsagt mer som det bokas tittel lover – en reise blant hippier med drugs and rock and roll som viktige ingredienser. Afghanistan er et land som ikke bare har høye fjell og noen steder ganske ugjestmildt klima, det er et narkotikadyrkende land også. Birgit og reisefølget hennes tar for seg av de stoffer som kan røykes. Det blir villere og villere, Birgit får seg kjæreste, briten Kevin, det går i fargerike klær og av og til ingen klær i det hele tatt – som lesere får vi som er jevnaldrende med Birgit en følelse av en miks mellom Woodstock og filmen Easy Rider. Gjengen besøker Pakistan før den til slutt ender opp i India – alle 70-tallhippiers reisemål og Mekka.

Det tar litt tid før de havner i Goa, den ultimate hippiehovedstaden, Birgit får tid til å lære India å kjenne først gjennom storbyer, slum, tigging, fattigdom – og ikke minst en matkultur som verken hennes mage eller de fleste andres tåler i det lange løp, og vi får en ganske konkret beskrivelse av hvordan de ordnet det med toaletter i India på 1970-tallet.

Men det som nok plager Birgit aller mest, som reisende ung jente, er det mannlige blikket hun møter gjennom turen. Og ikke bare blant de innfødte, skjønt mest der, men også hos sine mannlige reisefeller. Til slutt går hun lei, og lurer på hvem som egentlig vil gifte seg med henne når hun blir stor. Etter tre måneder i India, flere av dagene som reisende på egenhånd da «pakketuren» med lastebilen er over, må hun ut av landet – visumet er løpt ut. Hun rekker å komme seg til Sri Lanka hvor hun møter en hollender ved navn Franz, verdens kjekkeste og en mann hun den dag i dag ifølge bokas vaskeseddel har to barn med og lever sammen med i Lier. Men hjem til Norge kom Birgit ikke før i 1984.

Noen mangler har denne boka. Den er noe for lang, den burde vært strammere redigert – den bærer litt preg av at den baserer seg på nedskrevne og over 40 år gamle notater som leses med dagens briller. Men er du glad i 1970-tallets glade dager, noe jeg er, så får du her blant mye annet gjenoppfrisket idealismen, eksotismen, basarene, trange smug, tyrkiske bad, rocke- og musikkulturen, guruer av ulikt slag – ja, et hippieliv på godt og vondt. What a life! vil nok enkelte si, but it’s all over now, baby blue – som Bob Dylan sier.