JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med boka «Årene» har den franske forfatteren Annie Ernaux (født 1940) skrevet det forlaget kaller en «kollektiv selvbiografi». Boka kom på fransk for 12 år siden og er nylig oversatt og utgitt på norsk.

Denne teksten er verken fortalt av en autoral tredjepersonsforteller eller en jeg-forteller, men av en vi-forteller. Det gjør teksten inkluderende. Fatteren summerer opp i en slags erindringens form hva som har skjedd i verden (og først og fremst i Frankrike) fra om lag da den andre verdenskrigen startet til 2006. Noen av minnene er konkrete og ganske korthugde setninger – små bildeuttrykk, mens andre er lengre og langt mer reflekterende og dvelende. Noen er til og med ganske morsomme uten at humoren er det som preger denne boka. Samtidig er det også en slags sjølbiografi. Heller ikke en sånn kollektiv vi-tilnærming til historien og erindringen kan skjule det faktum at dette må ses gjennom et blikk, et perspektiv. Og prøves ut mot et levd liv. Det levde livet står forfatterens eget nokså nært. Men det er en fiffig, vanskelig og besnærende metode Ernaux her har valgt. Og jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende før.

Til en viss grad går hun gjennom tiår for tiår. Her et utdrag fra 1960-tallet: «Vi følte oss som beruset etter to timer lange debatter om narkotika, forurensning eller rasisme, men hadde en mistanke om at vi ikke hadde lært elevene noe som helst, drev vi ikke egentlig og syklet ved siden av sykkelen, og tjente skolen egentlig til noe? Vi hoppet hele tiden fra ett spørsmål til et annet. Tenke, snakke, skrive, arbeide, leve annerledes: Vi syntes ikke vi hadde noe å tape på å prøve alt. 1968 var det første året i verden.»

Under lesningen var forventningene store da hun nærmet seg 1970-tallet, «mitt eget» favoritt-tiår. Her et herlig utdrag, så treffende at det er en svir å lese: «Vi drøftet hvordan det var best å spise, bli født, oppdra barn, ta vare på helsen, undervise, hvordan man kunne få et harmonisk forhold til seg selv, til andre, til naturen, hvordan man kunne unnslippe samfunnet. Hvordan man kunne uttrykke seg: gjennom keramikk, veving, gitar, smykker, teater, skriving. En sterk og uhåndgripelig lyst til å skape lå i luften. Alle kunne skilte med en kunstnerisk hobby eller sa at de hadde planer om å begynne med en. Det var skjønn enighet om at alle slike aktiviteter på en eller annen måte var like mye verdt, og kunne man ikke male eller spille tverrfløyte, hadde man alltids mulighet til å skape seg selv på nytt ved å gå i psykoanalyse.»

At det er et visst kvinneperspektiv på denne kulturhistoriske reisen gjennom årene er også verdt å nevne. Mensen, abortkamp, p-pillen og flere andre mer kvinnespesifikke temaer får eksplisitt oppmerksomhet.

Når det radikale 70-tallet er gjennomlevd, og til dels ganske ironisk presentert i boka, går kanskje piffen litt ut av forfatteren. Skjønt, gjenkjennbart er kritikken av tida som følger – å snakke om «forfallet» er blitt de fleste 68-ernes varemerke. Blant annet dette kan vi lese om 1980-tallet: «Etter eget ønske – og statens, formidlet av banker og boligspareordninger – kom vi oss «inn på boligmarkedet». Da denne drømmen var virkeliggjort og man i samfunnets øyne var kommet i mål, trakk tiden seg sammen, og ekteparene rykket nærmere alderdommen: Her skulle de bo til de døde. Jobb, giftermål, barn – de hadde reprodusert det de skulle, og var nå ved veis ende, det ble hugget i stein av de tjue årene med avdrag.»

Joda, Annie Ernaux er treffsikker i sine erindringer. Små og store begivenheter flettes inn i hverandre og danner et forståelig og gjenkjennbart helhetsbilde. Teksten blir aldri moraliserende. Det kreves ikke bare en god hukommelse for å få til det, men også et godt språk. Forfatteren besitter begge deler.

Boka er også utstyrt med et instruktivt etterord av Sandra Lillebø. Fra dette har jeg blant annet stjålet tittelen til denne anmeldelsen.