JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg antar at en roman med en tittel som «Katalog over mine menn» drar en del lesere i seg sjøl. Og det er tittelen absolutt verdt, men den lover nok noe mer enn den kan innfri. For det er jo alltid teksten etter tittelen som må bære fortellingen, og det klarer aldri tittelen om den er aldri så god.

Helene Uris siste roman handler i all hovedsak om Margrethe Ecker, ei smellvakker og svært ettertraktet dame som sliter med et dårlig hjerte. Ja, hjerte er så dårlig at det må skiftes ut. Og sånt er jo som kjent ikke noe du gjør på sløyden.

Det er ikke Margrethe som forteller historien om seg sjøl, det er det diverse menn som gjør – derav tittelen. Vi møter legen, en kjenning fra ungdommen (faren til ei venninne), elskeren, sønnen, gutten som til slutt donerer henne et relativt lite brukt hjerte – og foreldrene til gutten. Og vi møter den siste vennen hennes, en handyman som hjelper henne med å snekre en nøye planlagt bokhylle. Felles for dem alle er at de har et nærmest religiøst forhold til Margrethe, de forguder henne. Litt sleivete sagt kan vi si at de nærmest har tapt sitt hjerte til henne alle som en, mens hun står i ferd med bokstavelig å miste sitt eget.

Sjøl om det ikke er verdens mest original skjønnlitterære grep, så blir altså hovedpersonen beskrevet via bifigurene rundt henne. Og gjennom disse relasjonene blir vi kjent med fortellerne også. Og hva de har gjort det til her i livet. Riktig nok i svært komprimert form.

Og denne komprimertheten er kanskje noe av romanens største svakhet. Nesten uten unntak er nemlig mennene i Margrethes liv såpass interessante at jeg som leser gjerne skulle ha blitt bedre kjent med dem. Rare er de på sett og vis alle sammen, men nettopp derfor er behovet der. Skjønnlitteraturen er jo nærmest skapt for sånne særinger. Men når det dukker opp så mange som her i en og samme fortelling, krever det litt plass å boltre seg på. Det syns jeg ikke forfatteren gir dem.

Sjøl om dette kretser rundt Margrethe og hennes kamp for lykkelig kjærlighet og god helse, blir vi ikke riktig kjent med henne heller – dessverre. Det skrelles av lag på lag, men kjernen av løken blir skjult og uforløst. Ja, det er noe ved hele teksten som virker litt uforløst.

Romanen er egentlig best på små flater. Portrettet av foreldrene til Kristian, den unge sønnen som mister livet i en trafikkulykke og donerer hjertet sitt til forskningen – nettopp det hjerte som Margrethe overtar – er fornøyelig. Først sorgen over sønnen som nesten ikke er til å bære, så det nesten absurde behovet for å møte den kvinnen han har gitt sitt hjerte til – altså Margrethe. Det ender med en biltur Lillehammer-Oslo t/r. Og i kulissene vaker Sverre, Margrethes sønn.

Helene Uri er språkviter og har skrevet en mengde bøker i flere sjangere siden hun debuterte skjønnlitterært for voksne for snart 20 år siden. Språket behersker hun bedre enn de fleste. Flyt og setningsoppbygging er det lite å utsette på. En roman, en fortelling, skal imidlertid helst også ha en story å berette som griper tak i leseren sånn at den ikke forsvinner ut av sinn og kropp når kvelden kommer. Det er stoff i denne boka som burde satt i gang sterkere berøringsprosesser i meg som leser. Derfor irriterer det meg litt at den var så lett å legge fra seg og sette i bokhylla etter endt lesning.