JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tittelen i Sandra Lillebøs første roman – hun har utgitt to diktsamlinger tidligere – førte tankene mine raskt til den franske filosofen Michel Foucaults hovedverk «Tingenes orden» (på fransk: Les mots et les choses) som er et gigantisk historisk verk om hvem det moderne mennesket er. Lillebø er nok litt mer beskjeden (heldigvis) enn Foucault, men mange av oss vet jo at hun er franskkyndig så det holder – so why not?

Foucault (1926-84) var en modig mann, Lillebø er ei modig kvinne. Hennes roman «Tingenes tilstand» er ingen lettvint bekjennelse på 1-2-3 servert VGs rampelys-sider. Her er det ikke et eneste spor etter se-hvor-synd-det-er-på-meg holdninger, her er jeg-fortelleren langt fra å være et offer vi inviteres til å få mest mulig medlidenhet med. Dette er skjønnlitteratur, ikke sladre-prosa.

Skjønnlitteraturen er slett ikke fri for sterke beskrivelser av mor-datter-relasjoner. Det er for eksempel ikke mange ukene siden Vigdis Hjorth, den norske «eksperten» på sånne relasjoner i Norge, ga ut sin roman «Er mor død». Men i motsetning til Hjorth som lar sin hovedperson lengte etter den savnende kontakten med sin mor, er det tvert om for jeg-fortelleren Sandra i Lillebøs roman. Hun vil lengst mulig bort fra sin mor, hun vil ha fred for å bygge opp sin egen familie – hun vil sjøl være en best mulig mor for sine barn. Og hun vil skrive.

For det er en forskjell til: Sandras mor er syk, og har vært det nærmest så lenge Sandra kan huske. På et vis ble Sandra svært tidlig i livet moren og den foresatte til sin egen mor. Sånt er ikke vanlig, sånt setter sjølsagt spor.

Til tross for et sterkt innhold – mor-datter-relasjoner gir ofte litterære tekster en sprengkraft som overgår det meste – så er det formen på denne romanen som fascinerer meg mest. Og som gjør den til noe annerledes enn tekster om beslektede temaer jeg har lest tidligere.

Lillebø etablerer tre nivåer i denne fortellingen. For det første får vi fortellingen om moren, om Sandras barndom på godt og vondt – ja, stykkevis og delt får vi risset opp bakteppe. Dernest skriver forfatteren inn en nåtidshistorie om hvor jeg-fortelleren nå befinner seg med mann, to barn og et hus i Bergen. Vi møter en jeg-forteller, skribent og intellektuell, som strever med å få livet sitt til å henge sammen – ja, til å mestre alle de oppgavene moderne mennesker av hennes type gjennomlever. Heller ikke på dette planet blir vi presentert utelukkende for glansbildet. Og innimellom hverdagsslitet og blandingen av trivialiteter og dyp konsentrasjon om livets vanskelige temaer, melder moren seg i form av telefonoppringninger eller brev. Stort sett blir hun avvist. Sandra orker ikke mer. Og begrunner det.

For denne teksten har et tredje nivå som rent formmessig er det mest interessante. Jeg-fortelleren reflekterer hele tida rundt hvorfor de linjene vi leserne blir presentert er nødvendige for henne å skrive – vi møter en metatekst som er finstemt bygd inn i fortellingen på en meningsfull og langt fra påtrengende måte. Denne romanen har hun nemlig drømt om å skrive lenge, hun veit bare ikke om hun får det til. Den reisen – skrivereisen – er vi også med på som lesere. Og personlig syns jeg den er minst like sterk. Den er sår og hudløs den også – Lillebø skjuler lite.

Her et litt lengre sitat om denne prosessen ganske tidlig i romanen: «Jeg er ukonsentrert når jeg skriver, utålmodig. Jeg vet ikke hva som er viktigst, bredden eller dybden, å lage et skjema som er fullstendig, eller å fylle rubrikkene helt ut, og jeg klarer ikke begge deler på en gang. Ordene kaster seg over hverandre hulter til bulter, og når jeg leser over setningene mine, ser jeg hvor uferdige de er, hvor mye jeg hopper over. Jeg er redd for å bli for omstendelig, for å gå så detaljert til verks at jeg mister overblikket, og jeg er redd for å glemme alt som må med, alt som til tider, som når jeg skal legge meg selv eller ungene, plutselig står så klart for meg, bredt ut som en vifte foran ansiktet mitt. Jeg vet at det kan være snakk om sekunder før det er forduftet og jeg ikke lenger husker noe av det jeg ville si, før jeg sitter der igjen foran skriveboken, avkledd og dum. Hva var det egentlig jeg hadde trodd? Hva var det jeg hadde håpet på?»

Romanen føyer seg altså inn i rekken av den etter hvert så mye omtalte virkelighetslitteraturen. Lillebø verken unnskylder, forkaster eller skamroser sjangerens nødvendighet eller tilstedeværelse. Fortelleren – og forfatteren – er seg bevisst de mange etiske problemstillingene, men velger å ikke diskutere dem i hjel. Det er modig og hudløst gjort, og tenkt, det også.