JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Luften var lummer og varslet torden, den hadde en egen lukt, som noen sensitive sjeler kjente betydningen av, og han var jo en sensitiv sjel.»

Sånn åpner Karin Fossum sin siste roman – sjangermessig en krimroman som vanlig fra Fossum, men også som alltid så mye, mye mer. Innledningen i en tekst på nesten firehundre sider uten kapitler sugde meg inn i et univers som fanget meg totalt.

Den sensitive sjelen i denne åpningssekvensen er en typisk Fossum-karakter, han er langt fra A4, har sliter med liv og sjølfølelse. Menneskelig varme opplever han lite av, kanskje mest fordi han er så svær. Ikke i kjeften, men fysisk. Vår verden er som kjent et sted for pene, slanke og på alle måter mainstream vellykkede mennesker. Du skal ta deg godt ut, hvis ikke kan det være det samme – hvis ikke har du nesten ikke livets rett. I hvert fall føles det sånn når du er ung. I denne romanen møter vi mange unge mennesker.

Så skjer det to drap og overbetjent Konrad Sejer, Fossums følgesvenn i årtier, dukker opp. Visstnok for aller siste gang i skjønnlitterær sammenheng, ifølge forfatteren. Også denne gangen tar han saken, også denne gangen med de samme intelligente og vidsynte refleksjonene. Sejer har vært ute ei vinternatt før, hans grunnleggende syn på livet er at intet menneskelig er ham fremmed. Altså skjønner han at alt kan skje, så vel i livet som i litteraturen. Dessuten kan også en politietterforsker oppleve vonde og vanskelige ting i sitt privatliv. Ingen er ufeilbarlige.

Og det er vel nettopp det faktum at ingen mennesker er ufeilbarlige som er forfatter Fossums perspektiv på sine romankarakterer også. Er det noe som gjennomsyrer hennes romaner så er det en grunnleggende sympati med det hele mennesket, det mennesket som har en historie, en bakgrunn på godt og vondt. For det er jo alltid more to the picture than meets the eye. Få norske forfattere skriver dette perspektivet bedre fram enn Karin Fossum.

I denne romanen blir først Gritt Zeeland myrdet, ei vakker og ung jente ikke uten problemer. Så tas en annen 16-åring av dage på bestialsk vis. Og det tradisjonelle spørsmålet utløses: Hvem var morderen?

Det er her Karin Fossum skiller lag med de aller fleste andre krimforfatterne jeg kjenner – hun har nemlig en egen forståelse av spørreordet «hvem». For hun er langt mindre opptatt av hva morderen heter enn av hvem han egentlig er, som det ofte heter. Hvilken bakgrunn har han (det er nemlig ofte en han, også hos Fossum)? Hva drømmer han om? Hvilke forventninger har – eller hadde – han til livet? Og så videre. Det er med bakgrunn i sånne spørsmål Fossum skriver fram litterære karakterer som i forbløffende grad ligner på virkelige personer, på deg og meg – ja, på sårbare mennesker med trekk vi alle kan kjenne igjen. Om ikke bestandig hos oss sjøl, så hos noen vi kjenner, har hørt om eller klarer å forstå at fins.

Sånt blir det god litteratur av. Til og med jævlig god.

Karin Fossum skriver fram karakterer med lyter og svakheter som mange vil si det ikke er håp for. Ja, noen vi si: La dem råtne i fengsel. Skjerm oss, fri oss for disse menneskene. Voldtektsforbrytere, pedofile eller hva de måtte være.

Hvem er så de ofte skakkjørte figurene Fossum skaper – egentlig? Innerst inne? Nei, si det er ikke så godt å si – det er vel det hun sjøl også forsøker å finne ut. Vi som er så heldige å få følge henne på veien, vi som kan lese hennes bøker kan bare takke og bukke for at når skjønnlitteraturen er på sitt aller beste, skaper den ikke bare et alternativt liv bak to stive permer, den skaper også et alternativt liv i lesernes sinn.

«Bakom synger døden» handler om det aller meste ved det å være menneske. Og sjølsagt døden, havet og kjærligheten.