JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Samlaget gir for tida ut en serie de har kalt krisetid, ingen dårlig idé i disse pandemitider. Historiker Knut Kjeldstadli har fått jobben med å skrive om de harde trettiåra – altså da arbeidsledigheten var stor, kampene på arbeidsmarkedet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere var mange og Det norske Arbeiderpartiet var i vekst. Ja, tiåret er nok kanskje det viktigste og mest formative for det arbeids- og næringsliv vi har i dag. Husk at midt i dette tiåret fikk vi både Hovedavtalen, arbeidslivets grunnlov, og regjeringen Nygaardsvold, den første ordentlig arbeiderpartiregjering. I tillegg er tiåret berømt for det store slaget mellom Porsgrunn og Skien, Menstadslaget der statspoliti ble satt inn mot streikende arbeidere som ville ha streikebrytere bort. Alt dette er hendelser som Kjeldstadli kjenner bedre enn   

fleste, ekspert som han er på arbeiderbevegelsens historie, et tema han har brukt et helt akademisk liv og forske på.

Denne boka er ikke et forskningsarbeid, har tar forfatteren i bruk det han allerede har skrevet mye om tidligere. Utfordringen er å gjøre et begivenhetsrikt tiår både forståelig for folk flest uten å gå på akkord med faglighet og åpenbare fakta. For Kjeldstadli underslår aldri at tiåret hadde sine utfordringer, at det var hardt å leve – ikke minst på grunn av den økonomiske verdenskrisa som startet i USA i 1929 og flommet over Europa i årene etterpå. Men det fantes jo positive trekk også, ikke minst når det gjaldt rekrutteringa til fagbevegelsen.

Men det kanskje aller mest skremmende ved dette tiåret var den høyreekstremismen som poppet opp – særlig i Tyskland med Hitler og nazismen, men glemt er heller ikke italienske Mussolini og spanske Franco. At disse kreftene trives godt når den økonomiske situasjonen er presset, lærte vi kanskje bedre enn noen gang på 1930-tallet.

Kjeldstadli er innom årsakene til krisa i Norge, han tar for seg både jordbruket og industrien og han lanserer noen løsningsforslag.

Aller mest interessant for arbeiderbevegelsen er nok der han forklarer hvorfor og hvordan arbeiderbevegelsen endret seg fra en revolusjonær til en reformistisk bevegelse. Partisplittelsene skjedde riktignok i tiåret før, men de viktigste resultatene materialiserte seg på 1930-tallet. Og de fikk svært stor betydning for den retningen den valgte å følge i årene som skulle komme. Den revolusjonære fløyen i den norske arbeiderbevegelsen fikk vel egentlig sitt banesår i dette tiåret, til tross for at det ble gjort noen samlingsforsøk før krigen og at kommunistpartiets popularitet var stor like etter at den andre verdenskrigen var over.

Kjeldstadli har alltid hatt en folkelig måte å presentere historie på, han pynter seg aldri unødvendig med akademiske ord og vendinger. Denne tynne boka på bare litt over hundre sider tar sjelen på trettiåra på en forbilledlig måte. For deg som ønsker å gå dypere ned i noen av de emnene han bare så vidt har plass til å nevne, kan du jo ta en tipp på bokas litteraturliste.

Trettiåra var starten på det som har blitt kalt organisert kapitalisme, mener forfatteren, det er en flott spissformulering som gir mening.