JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det skrives ikke mange romaner der mesteparten av handlingen er hentet fra en arbeidsplass – ja, der arbeidsplassen er hovedpersonen. «Globus» av den skjønnlitterært debuterende Sarah Smith Ogunbona er imidlertid ei sånn bok. Og ikke bare det, den arbeidsplassen som her granskes ligger høyt over de aller fleste andres arbeidsplasser. Bokstavelig talt. For Hazel, jeg-fortelleren i «Globus» er flyvertinne – hun jobber i den smale, trange tuben som en flykropp er. Et sted mange av oss har et forhold til, som reisende – men de færreste jobber der. For hvert enkelt fly er jo ingen stor arbeidsplass, men totalt sett fins det mange i bransjen. For flysektoren har som kjent vokst enormt den seinere tid. Men vi kan altså uansett bare være i ett fly om gangen. Og godt er det.

Hazel er et skilsmissebarn. Faren er født i Lagos, hovedstaden i Nigeria, mens hun er født i Norge. Hazel er i tyveårene og bestemmer seg altså for å bli flyvertinne. Faren liker det bare sånn passe, men han har like lite med det å gjøre som de fleste andre fedre har. Hazel er glad i jobben sin, hun skildrer den med lidenskap. Og gjennom venninnen og kollega Europa, som hun ofte jobber i lag med, får vi en flott innføring i hva det vil si å være flyvertinne. På godt og vondt, må det være lov å si. Når Hazel og venninna blir utsatt for en passasjer, som til forveksling kunne vært de aller fleste av oss, med store krav til service og komfort, så skjønner vi at det ikke er gull alt som glimrer. Her er det viktig å stå på pinne for de fleste som vil deg noe, enten de sitter på sete 5A eller 12B. Det eneste unntaket er rad 13 for den raden finnes som kjent ikke i moderne fly på grunn av sterk overtro.

Å være flyvertinne betyr å ha en regulert arbeidstid, det har fagforeningene klart å få gjennomslag for – men arbeidstida er ikke som alle andres. Fridagene kan like godt komme på en mandag eller en torsdag som lørdag og søndag. Og sånn går no dagan. Noen dager rekker de hjem etter endt økt, andre dager bærer det rett på et upersonlig hotellrom – riktig nok med kunst på veggene, men ikke bilder du har valgt sjøl. De fleste av dem fungerer vel om lag som en sovevogn på toget. Den gangen sånne ting fantes. Og neste morra, før fugla har våknet, er det på an igjen.

Men dette er sjølsagt ikke en roman som bare handler om flyvertinners arbeidshverdag. Hazel har en del dødtid, da enten flyet bare er halvfullt – og knapt nok det – eller passasjerene er nedsunket i sitt eget og lar flypersonalet være i fred. Da får Hazel tid til å tenke gjennom liv sitt, da får hun tid til å tenke på hva

hun vil med livet og hvem hun er eller skal bli. Og som de aller fleste av oss i ledige stunder minnes hun livet opp- og nedturer, barndommen og den tida da alt var mulig. Storesøster Cornelia, som betyr mye for Hazel, er også en sentral figur i hennes liv. Det var Cornelia som lærte henne det meste, det var Cornelia som stilte krav til henne og hadde forventninger.

Dette har blitt en vakker og ganske lavmælt tekst. Den er slett ikke handlingsdrevet, men skildrer et menneske og et liv – kanskje særlig arbeidsliv – som er hverdagslig, men viktig. Hazel har mye igjen av livet, men har nådd det stadiet der en god del er irreversibelt, der fundamentale ting ikke kan gjøres om igjen – ja, der noe faktisk er ugjenkallelig forbi. Når dét tidspunktet inntreffer, gjør det noe med oss alle, Uansett hvor i livet det skjer.

Forfatterdebutanten har gått på forfatterstudier. Jeg har en mistanke om at ideen til denne romanen er blitt født på ett av disse. Men hva gjør vel det? Under lesningen lengtet jeg også tilbake til det ukomfortable og svært forurensende transportmidlet som et fly er. Den lengselen liker jeg ikke fullt så godt, men det er antagelig en god målestokk på at romanen er verdt å lese.