JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At kjærlighetens veier er uransakelige er Mattis Øybøs roman «Elskere» et tydelig eksempel på. Eller er det snakk om seksualitetens uransakelige veier? Driftene?

Vi går inn i denne boka på en helt spesiell dato. 22. juli 2011. De fleste husker vel hva som skjedde da. Nettopp, terroren i regjeringskvartalet og på Utøya. Men for hovedpersonen Mikkel Ege i Øybøs roman er denne datoen minst like viktig av en annen grunn. Han venter på et hotellrom, som han har gjort hver siste fredag i måneden i 13 år, han venter på sin Anna, sin elskerinne. De er gift på hver sin kant, men det er som kjent ingen hindring verken i romaner eller i virkelighetens verden. Om ikke alltid utroskap trumfer ekteskap, så lever de ikke så rent sjeldent side om side. Til glede for noen, til sorg og fortvilelse for andre.

Men denne dagen kommer ikke Anna. Så Mikkel drar slukøret hjem, og da får han vite om terroren som har rammet landet. Terroren som «hele» Norge er opptatt av og som de sitter klistret til fjernsynsapparatene sine og ser på. Skjønt, Mikkel tenker mest på Anna som han traff på et seminar for lenge siden. Det viser seg imidlertid at Annas fravær skyldes det verst tenkelige. Hun har vært utsatt for en trafikkulykke – Anna er død. 22. juli 2011. Mikkel sørger, drar i begravelsen uten å avsløre hemmeligheten for verken nåværende eller eks-kone, sin 17 år gamle sønn, sin mor – eller for så vidt noen som helst. For samvittigheten er jo ikke helt ren. Og hvilken skulder skal han gråte på?

Men det skal vise seg at den 20 år gamle Nora, datteren til Anna, finner ut av hele historien. Og om ikke dette er nok, så ligner hun så mye på sin mor at når Mikkel treffer henne, så innleder han like godt et forhold til henne også. Om det er på grunn av savnet etter moren eller det har andre årsaker, skal være usagt. Og hva Nora ser i den dobbelt så gamle Mikkel, er heller ikke helt klart.

At Mikkel er en mann som i stor grad er i sine drifters vold, er temmelig åpenbart. Vi blir ganske godt kjent med ham gjennom den middelstykke romanen som består av en del flashbacks både fra barn- og ungdomstid. Men han er likevel ingen kyniker, ingen ufølsom mann – snarere tvert imot. Og det aller vanskeligste for ham er at han ikke har noen å dele sin hemmelighet med. Han kunne sjølsagt skilt seg både fra sin første og andre kone – og giftet seg med Anna. Men Anna vil ikke skilles fra sin Johannes, og Anna innlemmer heller ikke noen andre inn i sin utroskap.

Når Mikkels nåværende kone Maja har alle muligheter til å avsløre ektemannens forhold til Annas datter Nora, gjør hun ikke det. Om det er uttrykk for at hun har et likegyldig forhold til sin ektemann, er naiv eller at det er andre grunner, sier heller ikke romanen noe om. Men det forundrer Mikkel en smule, og bidrar til å forsterke hans ensomhet.

Sammenfallet mellom Mikkels store katastrofe og sorg, og nasjonens sørgeprosess rundt 22. juli, er sjølsagt ikke gjort tilfeldig. Sammenfallet fratar han, og ikke minst Annas familie, på en måte muligheten til å sørge over seg og sitt. Likevel utnyttes ikke dette godt nok i romanen, det koker litt bort i all utroskapen.

Øybøs roman er en tekst med et sterkt driv, du blar deg videre for å få vite hvordan dette skal gå. Men etter endt lesning, så blir den dessverre ikke værende i kropp og sjel så veldig lenge. Livet er altfor kort til det.