JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I sin biografi om Rolf Hofmo skriver Arne Kvalheim, den tidligere friidrettsstjerna og bystyrepolitikeren i Oslo for Arbeiderpartiet, følgende setning: «Rolf Hofmo var også i noen år fagforeningsleder (1925-1929) og sekretær i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbunds Oslo-avdeling.»

Dette er helt korrekt, men hvis Kvalheim hadde dykket noe dypere ned i kildene hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, en kilde han har brukt flittig i denne boka, ville han ha funnet mye mer om Hofmos tilknytning til dette LO-forbundet. Men så skal det også sies at forfatteren helt eksplisitt forteller i innledningen av boka at han har valgt å konsentrere seg primært om den idrettspolitiske siden av Hofmo i denne biografien, den første og eneste som finnes. Merkelig nok, tatt i betraktning av at Hofmo slett ikke var noen «hvem som helst» i norsk arbeiderbevegelse.

Så hvem var han? Hofmo (1898-1966) var arbeiderklassegutten fra Ila og Grünerløkka i Oslo, en lesehest allerede fra barnsben av som også var over gjennomsnittet interessert i idrett – særlig idrett for alle. Han var nemlig i god kommunistisk og sosialdemokratisk ånd tilhenger av at alle skulle få de samme muligheter her i livet – at alle barn og unge, fattige og rike, skulle få tilgang til idrett og lek. Det ble Rolf Hofmo, for øvrig onkelen til den kjente lyrikeren Gunvor Hofmo, sitt store livskall og credo. Og testamente. Han nådde de fleste av sine ambisiøse mål, han var en ildsjel og stabukk – han visste hvor han skulle og ville. Og altså hvor han kom fra.

I 1925 ble han ekskludert fra Arbeiderpartiet, han sto et stykke ute på partiets venstreside, men ble tatt inn i varmen igjen og var blant annet personlig venn med Einar Gerhardsen. I 1924 startet han Arbeidernes Idrettsforening fordi han hadde sett seg lei på det borgerlige idrettsforbundet som han mente stort sett dyrket eliteidretten, men var lite for folk flest.

Hofmo satt to år i Arbeiderpartiets sentralstyre, var aktiv i AUF, var kommunepolitiker i en mannsalder – ja, sågar en tid varaordfører i Oslo. Men sjøl om Kvalheim betegner ham som et politisk dyr, slo han en mulig stor partipolitisk karriere fra seg og ble isteden idrettsbyråkrat.

Hofmo ble like etter den andre verdenskrigen sjef for Statens Idretts- og ungdomskontor. Og der ble han virkelig helt sjef, han gikk vekselsvis under klengenavnet idrettsdiktatoren og genneralen (altså med trykk på første stavelse sånn det snakkes på østkanten av hovedstaden). I 1947 var han for øvrig med å danne Norsk Tjenestemannslag (NTL), men heller ikke dette gjør Kvalheim noe stort nummer ut av.

Hva gjør han da nummer ut av? Jo, alt Hofmo sto bak, alt han brant for og fikk realisert. Som hundrevis av svømmehaller, idrettsbaner, lysløyper og samfunnshus over hele landet. Bislett Stadion, Holmenkollbakken og Jordal Amfi. Norsk Tipping er han arkitekten bak, institusjonen som har støttet idrett og forskning siden 1948 med millioner av kroner. Norges Idrettshøyskole fikk han reist på Sognsvann i Oslo, et hus som i dag har ei byste av Hofmo. Det andre monumentet etter ham står på Ekebergsletta, han har «skylda» for dette flotte idrettsanlegget også. Norsk Folkehjelp fikk han opp i stående stilling, og han var en av drivkreftene bak vinterolympiaden i Oslo i 1952. Munchmuseet er også han fortjeneste, i hvert fall at det en gang ble lagt til Tøyen. Hofmo var en pioner når det gjaldt tanken om at også byens østkant måtte få gleden av store kulturtilbud. Frognerbadet, naboen til Vigelandsparken på beste vestkant, har også fotavtrykk etter hans arbeid, glød og entusiasme.

Og sist, men ikke minst – han var en stridbar person som av den grunn klarte å få en del fiender, ikke minst blant journalister og andre som ikke likte hans sterke meninger og store handlings- og gjennomføringskraft.

Alt dette, og litt til, har Arne Kvalheim skrevet en ujålete og lesverdig bok om. Etter endt lesning sitter vi igjen med det bestemte inntrykket at Rolf Hofmo ikke bare er en av de aller største i arbeiderbevegelsens historie, men han er også en av de virkelig store samfunnsbyggerne av det moderne Norge, en mann som evnet å se virkeligheten fra et froskeperspektiv. Sånne menn vil arbeiderbevegelsen ha!