JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ikke bare offer

Åsa Linderborg: Året med tretten måneder En dagbok Oversatt av Nina Aspen Gyldendal 2020

Gyldendal

jan.erik@lomedia.no

Åsa Linderborg, tidligere kultursjef i den svenske avisa Aftonbladet, historiker, samfunnsdebattant og norgesvenn ga i 2008 ut boka «Meg eier ingen», ei sjølbiografisk og ærlig bok der hun løftet fram sin arbeiderklassebakgrunn, at hun var et skilsmissebarn – og ikke minst at faren hennes var alkoholiker. Boka ble en bestselger.

Linderborg har aldri, heller ikke som journalist, intellektuell og redaktør, underslått at hun står klippefast på den politiske venstresida – ja, hun omtaler seg fortsatt som marxist. Det er det ikke mange i det offentlige ordskifte i dag som gjør – denne dama er modig. Motet dokumenterte hun jo for øvrig til gagns i den nevnte «Meg eier ingen».

Nå er Linderborg ute med ny bok – en dagbok, er sjangeren. Store deler av 2017 og 2018 dekkes. Skjønt, det er ikke råutkastet hun presenterer, men ei redigert dagbok der hun for så vidt skriver om hummer og kanari. Men det gjør vel de fleste dagbokskribenter, eller?

Det er imidlertid flere røde tråder i disse dagboksnotatene. Metoo er kanskje den aller rødeste. Linderborg markerte seg nemlig ganske tidlig som litt motstrøms i den svenske metoo-debatten. At diverse mannlige overgripere ble nevnt i pressen med navns nevnelse, var hun svært lite begeistret for. Dessuten mente – og mener – hun at ikke alt som ble kalt en spade virkelig var det. At nyansene i metoo-debatten ble ofret for klikk og likes på nettet, er en av Linderborgs tydeligste og vektigste innvendinger. Samtidig forsøker hun etter beste evne, sånn vi alle vel gjør, å holde tunga rett i munnen i dette sensitive landskapet. Barnet, eller kjærligheten, forelskelsen og flørten – eller hva vi skal kalle det – må ikke kastes ut med badevannet, da har vi alle tapt – ja, da har vi driti oss ut.

Og dette er nettopp refleksjoner som hun vier stor oppmerksomhet i denne boka. Tankene er både betimelige og nødvendige. Ingen er tjent med at metoo-saken blir rene hekseprosesser. Og det er ingen hemmelighet at særlig pressen er gode på sånt. Nå kan ikke jeg den svenske storyen på metoo-feltet i detalj, men finner det hevet over tvil at Linderborgs stemme her tilfører debatten flere farger.

Men hele boka handler ikke om metoo. Den er også et ganske skarpt portrett av den svenske intelligensiaen, særlig av dem som befinner seg innenfor journalistikken og kulturlivet. Linderborg har åpenbart en stor omgangskrets, men kanskje mangler hun et nødvendig antall nære venner. Særlig kvinner, har noen hevdet – uten at jeg kan dokumentere akkurat det.

Som i «Meg eier ingen» er dette en svært åpen og ærlig bok. Linderborg byr i aller høyeste grad på seg sjøl. Privatlivet hennes flettes sømløst inn i de mer politiske og samfunnsanalytiske partiene, kjærlighetslivet hennes – både over og under dyna – legges ut til gjennomtenkning for leserne uten at det virker spesielt spekulativt av den grunn.

For noe annet skjellsettende i hennes liv er med å bære denne fortellingen. En viss P, en mann som er 17 år eldre enn henne og som hun har levd sammen med i åtte år, finner seg plutselig en enda yngre dame omtrent samtidig som Linderborg fyller 50 og egentlig lurer på om hun er særlig attraktiv som kvinne. Speilet ljuger sjelden, Linderborg liker dårlig det hun ser. Når P antagelig heller ikke er fornøyd, raser verden nesten sammen for Linderborg.

Men bare nesten. For oppgjørscenen der hun på direkten kaster P ut av leiligheten – og livet sitt – er effektiv, kontant, imponerende – men sjølsagt sår og vond for de mange av oss som har opplevd noe lignende. Sorgen er stor, det samme var lidenskapen, men gjort er gjort og spist er spist. Linderborg er nemlig langt fra noe offer, det vil hun ikke at kvinner generelt skal være heller. Hun karrer seg videre. Ikke bare i svenske debatter og kulturliv, men også i den norske andedammen. Særlig den venstreradikale der det svømmer så mye rart.

Sjangeren dagbok er sjølsagt ikke så lett å forholde seg til i en anmeldelse. Dette er Linderborgs subjektive og redigerte tanker om et vell av vanskelige temaer i både svensk og internasjonalt samfunnsliv. Det beste en leser kan gjøre her er å tenke med – eller mot – Linderborgs utlegginger både av private opplevelser og mer nøytrale temaer. Her er det nok å ta av. For Åsa Linderborg virker å være en samfunnsinteressert skribent og intellektuell som stort sett er på 24/7. Da kan det sjølsagt komme ut både likt og ulikt, men det er bare befriende om du er en like åpen leser som hun er skribent.

Annonse

Flere saker

Annonse