JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

AUF, som var Anders Behring Breiviks mål på Utøya 22. juli for snart ti år siden, har gitt ut ei bok der ansatser til et politisk oppgjør med høyreekstremismen tas. Dette er som de sjøl skriver på bokas omslagsside historien om 22. juli, en historie om Norge, men også en historie om Arbeiderpartiet, AUF og arbeiderbevegelsen. For det var som kjent denne bevegelsen terroristen ønsket å knuse. Det var ingen beredskapskatastrofe.

Boka er en antologi bestående av 16 ulike artikler, fra berørte så vel som utenforstående – dog med en relevant nærhet til terrorangrepet 22. juli. Som for eksempel Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen, som mener det er på høy tid at et politisk oppgjør tas. Ulstein skriver blant annet dette: «Å slå politisk mynt på 22. juli har vært fullt ut akseptert på høyresiden og i den offentlige debatten så lenge det har dreid seg om spørsmål knyttet til fysisk beredskap. Men den ideologiske kampen mot farlig tankegods burde være en like selvfølgelig del av beredskapen som veisperringer og overvåking. Hvorfor fremstår dette så kontroversielt?» Om vi får alle svarene i denne boka, skal være usagt. Men vi får noen.

For her er mange interessant perspektiver og artikler, ikke minst Ulsteins egen tekst. Men skal jeg trekke fram en, og bare en, må det bli religionsforsker Terje Emberlands «Quislingpartiet». Emberland er forbilledlig tydelig. Han viser med gjentagende eksempler at det er hatet mot Arbeiderpartiet som er gjennomgående for det aller meste av den høyreekstreme retorikken, enten den dukker opp i redigerte medier eller i kommentarfeltene på de sosiale mediene. Arbeiderpartiet gis skylda for alt som er galt og vondt her i verden, men spesielt det etter høyreekstremistenes mening altfor høye antallet innvandrere her til lands. I enkelte tilfeller får dette arbeiderpartihatet nesten komiske utslag. Det er ikke måter på hva arbeiderpartifolk må stå til ansvar for. For politikere og andre politiske partier som har kjempet minst like sterkt og standhaftig for innvandrere og andre minoriteters rettigheter i Norge, kan kanskje dette virke litt pussig. Men Arbeiderpartiet er nå fortsatt ørnen blant partiene, det er fortsatt partiet som sterkest forbindes med byggingen av velferdsstaten, særlig i tiårene etter den andre verdenskrigen.

At hat og rasisme må og skal møtes med politikk, har nok AUF og resten av arbeiderbevegelsen alltid visst. At de nå (igjen) reiser kampen, skjerper retorikken gjennom ei bok – ja, erkjenner at veien ikke er ferdig gått, er tydelig gjennom denne boka og i flere andre bøker med lignende tema som kommer som perler på ei snor dette året. Aldri tie, aldri glemme – det kunne stått på baksida av ei fagforeningsfane. Det er en verdig tittel på ei bok som ikke ønsker at ideologien som Anders Behring Breivik satte ut i praksis en sommerettermiddag for snart ti år siden skal få fortsette å forgifte samfunnet vårt. Så er sjølsagt spørsmålet som alltid: Kan bøker endre verden? Denne boka gjør i hvert fall et forsøk.