JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Rønnaug Kleiva er en erfaren og produktiv forfatter – i de fleste sjangre. Hennes roman «Armenia Albania Argentina» er en sterk tekst, om enn noe fragmentarisk. Det er en reiseroman som inneholder korte, konkrete riss fra noe som antagelig er en faktisk reise til underveis-refleksjoner som like gjerne er rene etterrasjonaliseringer. Minner fra en reise bringer jo så mangt.

Jeg-fortelleren deler forfatterens fornavn, hun reiser aleine i et tøft og barsk landskap. Som kvinne, riktig nok som godt voksen kvinne, er dette ingen spøk. Store deler av romanen er frykt og fare også et åpent tema. Det mangler ikke på tilbud fra menn som vil «hjelpe». Hovedpersonen takker nei til det meste hun blir tilbudt, men ellers er hun svært tillitsfull.

Sjøl om dette er en tekst som også beskriver en indre reise, en reise i fortellerens eget sinn, er det ingen tung og utelukkende sjølreflekterende tekst. Den reisende møter mange mennesker på sin vei, også egne landsmenn og landskvinner.

Tittelen på boka forteller hvor reisene foregår, men vi er også i Bulgaria, Tyrkia, Hellas, Bosnia, Makedonia, Kroatia og Serbia. Alle land med sterke historier, land der store endringer har funnet sted de seineste årene og hvor overfloden blant vanlig mennesker ikke er påfallende stor. Det er heller ingen luksus over den reisende.

Rønnaug reiser med overlevelseskniv. Spennende situasjoner oppstår, på grensen til de farlige – men det er likevel ikke disse som får dominere fortellingen. Det hviler en nøkternhet over språket, men mellom linjene merker vi det av og til dirrer.

En sterk passasje er denne etter at hun har fått utallige tilbud fra sin drosjesjåfør og til slutt går med på å dele et glass vin med ham: «Du fekk dette rommet billig på grunn av meg, seier han. Men no skal du gå. Du oppfører deg ikkje rett. Om du ikkje går frivillig, roper eg så alle kan høyre det. Kva hjelp er det i det, trur du? Neste morgon på hotellrommet går eg til spegelen og ser på meg sjølv. Store, opne porar i huda på nasen. Daudt og stivt hår. Over og under auga hud som heng. No har eg vorte vaksen, tenkjer eg. Alle tenester. No har du vorte vaksen.»

I deler av teksten er vi også med fortelleren da hun reflekterer rundt barndom, oppvekst og foreldrenes alderdom. Aldring er et stikkord. For også fortelleren er opptatt av åra som går, hvordan det er gleder og sorger forbundet med å bli eldre. Men aller mest handler det om å være seg sjøl, ikke være redd. På en gravstein i Heraklion, gravsteinen til Nikos Kazantzakis, den store greske forfatteren fra Kreta, står det «Jeg håper ikke på noe. Jeg frykter ikke noe. Jeg er fri.»

Zorbas forfatter nevnes aldri i Kleivas roman, men hans motto kunne like gjerne vært jeg-fortellerens i Kleivas roman.

Romanen toner ut sånn: «Det er ikkje farleg, Rønnaug. Frykt ikkje. Ver ikkje redd.»

Vi får tror det er livet sjøl som omtales.