JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fjerde bind av Jan Guillous dekalog om de tre norske Lauritzenbrødrene, og om 1900-tallet, tar for seg de fem årene under den siste verdenskrigen. Det er stort sett storebror Lauritz som fører ordet her, en mann som eldes sterkt under disse fem årene. Ikke bare mister han kona si Ingeborg som får kreft, han blir også to ganger bestefar og delaktig i et uekte barn, en ting det sjølsagt ikke skal snakkes om i denne borgerlige familien. Til alt overmål dør begge hans sønner i krigen, skjønt om eldstesønnen og nazisten Harald – er meldingen Lauritz får om hans død riktig? De ti siste linjene av denne romanen mer en antyder at Lauritz var feilinformert. Guillou kan det der med cliffhangers.

Utenom at noen faller fra, og at de annerledestenkende i familien fortsatt er nettopp det også under krigen, klarer på sett og vis familien å holde sånn noenlunde sammen i disse turbulente tider. De tradisjonelle juleselskapene holdes som et fast rituale, stivpyntet og med riktig etikette. Takk for maten-taler og uttenkte bordkavalerer sånn det høver seg i et besteborgerlig hjem. Og som hvert eneste år tidligere er det Sverre, familiens kunstner og den yngste av brødrene, som får mandelen i julegrøten. Som ved et mirakel, skriver Guillou! Politikk, derimot, det skal det ikke diskuteres i familien. Sånt river bare opp familiebånd, politikk skaper ufred. De har nok med den krigen som raser utenfor stuedøra sjøl om familien nå er trygt bosatt i det nøytrale Sverige og ikke rammes direkte. Aller mest plages imidlertid Lauritz av minnet og savnet av sin kone.

Helt mot slutten av boka omhandles på noen få linjer de alliertes bombing av Dresden, byen som de tre brødrene tok sin ingeniørutdannelse i, en by som visstnok var en av Europas vakreste på denne tida. Etter bombingen var det meste i byen lagt fullstendig i ruiner, et meningsløst angrep ifølge de aller fleste historikere da Dresden på ingen måte var viktig av noen militærstrategiske årsaker. Og i februar 1945 var det klart for alle at Tyskland ville tape krigen uansett. Mange mener derimot at angrepet var en innledning til den kalde krigen, det gjaldt å ødelegge en by som med stor sikkerhet kom til å bli under sovjetisk kontroll når krigen var over.

Jeg skulle gjerne sett at Guillou brukte litt mer plass til drøftinger av sånn viktige spørsmål. For sjøl om Lauritzen ikke ønsker å få politikken opp på bordet, forhindrer vel ikke det at Guillou kan gjøre det? og hva med situasjonen i Norge under disse fem årene, brødrenes hjemland. Det nevnes knapt med ei linje.

Men, summa summarum - boka er velskrevet, det er handlingsdriv nok her til å få leseren til å bla videre – også til neste bind.