JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Løping er i ferd med å bli trendy igjen. Joggebølgen skyter fart. Trender materialiserer seg også i litteraturen. Noen ganger raskt, andre ganger i mer joggelignende tempo. Når det gjelder bøker om løping, er det særlig sakprosasjangeren som rår grunnen. Skjønnlitterære beskrivelser av løpingens hemmeligheter er mer sjeldne. Derfor er det gledelig at det nå har dukket opp en. Øystein Lie heter forfatteren, han er journalist og debuterer med romanen «Løp». Det aner meg at storyen er nokså sjølbiografisk – det er også en trend i det skjønnlitterære miljøet for tiden. Men dette er ikke noe hovedpoeng her.

Romanen handler om Vemund som nærmer seg førti år. Han er samboende med Therese, og de har sønnen Brage sammen. Egentlig burde de kanskje vært besatt av hverandre, relativt middelklassevellykket som de virker å være. Men sånn er ikke ståa. Vemund er riktignok besatt, men ikke nødvendigvis i Therese. Han er en nyfrelst løper med alt hva det innebærer. Utstyr, treningsmetoder, kosthold, hvile – det er ikke småtterier du skal være bevisst på om du vil løpet ei mil under 40 minutter. Og det er akkurat det Vemund vil, det er hva som er målet. Han løper ikke aleine, han forsøker å delta i løpegrupper og sammen med venner. Likevel blir han mer og mer ensom.

Therese forsøker stadig å gi ham hint om at han kanskje overdriver en smule, men dette siger ikke inn – nei, det blir mer en kilde til sinne og frustrasjon. Du forstyrrer ikke en løper som har satt seg sine mål og som er 110 prosent innstilt på å nå målet.

Dette må nødvendigvis gå galt. Vi har ikke lest mange sidene før vi skjønner tegningen. Et kjærlighetsforhold overlever ikke dette. Den delen av fortellingen blir dermed bokas største svakhet – vi skjønner hvordan det går. Men måten dette foregår på, hvordan forfatteren beskriver prosessen – språklig – er mer interessant, ja det er ofte den viktigste siden ved skjønnlitteratur.

Forfatteren skriver nemlig godt, han har et språk som høver seg en debutant, et språk som har flere lag enn bare det overfladiske – og det tradisjonelt journalistiske. Blant annet hviler det en nokså underfundig ironi over denne teksten som kler den godt. En jeg-forteller kan ofte miste den nødvendige distansen til seg sjøl. Det skjer til en viss grad i denne romanen også, men det skaper nettopp den effekten fortellingen trenger – en ganske sjølopptatt, nerdete løper som ikke får med seg hva som er i ferd med å skje med ham og de som står ham nært. Ikke en gang da Vemund vurderer å kaste løpeskoene og løpe barbeint, skjønner han at han er på ville veier.

I den gryende galskapens lys mister han bakkekontakten.

Løpingens gleder og sorger er mange. Denne romanen tematiserer lite gledene. Men når det idiotiske tar overhånd, som det absolutt kan gjøre også i det virkelige livet, er det fullt forståelig at løpingens mange positive sider kommer i skyggen. For når alt kommer til alt handler jo denne teksten like mye om monomaniens tvangstanker der løpingen blir et bilde på en aktivitet som kan trenge alt annet til side. Samtidig viser den oss hva som kan skje om vi blir oss sjøl godt nok. Og det bilde er ikke noe vakkert syn.