JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dag Solstad vil ikke skrive romaner mer, Lars Saabye Christensen er inne på det samme og nå har jammen Per Petterson – elleve år yngre enn førstnevnte – avslørt at også han tror at den dikteriske åren er uttømt. Er vi offer for en slags gammelmannsresignasjon hos the old boys in norwegian literature of fiction?

Pettersons resignasjon framgår av hans siste bok som altså ikke er en roman, som ikke er fiksjon, ikke dikt og fanteri, men en sjanger han har kalt journal. I nesten seks måneder dette året, siste etappen av pandemien, har han tatt sine daglige notater av likt og ulikt, han gjør opp et slags livsregnskap – og tonearten er definitivt moll.

Petterson har bodd i Høland i Viken, det som i gamle dager kunne betegnes som indre Akershus et stykke østenfor Fetsundbrua, i 30 år. Her har han levd som en slags småbruker, men mest som en noe tilbaketrukket forfatter. Ikke så ordrik som Ketil Bjørnstad, men heller ikke så ordknapp som Kjell Askildsen. Mye av dette livet går han gjennom i denne journalboka. Vi serveres konkret dag-til-dag-beskrivelser kombinert med refleksjoner – han diskuterer både høyt og lavt med leserne. Og han diskuterer ikke minst med seg sjøl – ja, han er ganske pratsom, faktisk. Petterson har vel neppe gitt ut en tjukkere bok hva angår sidetall tidligere. Noen gjentakelser har det riktig nok blitt, men det hører vel med til sjangeren, det ser ut til å være et poeng at dette skal være så uredigert som mulig, at det bare er korrekturleseren som har sett manuset før det gikk i trykken.

Petterson tar seg noen dikteriske friheter her og der, men da gjør han som regel leseren klar over det. Og det er ikke alt han husker helt eksakt, men likevel: Du verden for en hukommelse han likevel har! Her slippes ganske detaljerte hendelser med navn og nummer fra førti-femti år tilbake. Noe skriver han at han må sjekke, men det er likevel imponerende. Og han legger sjølsagt aldri skjul på at dette er biografisk, men også dette hører jo naturlig nok sjangeren til.

Jeg bør kanskje ile til å nevne at jeg kjenner noen av dem han skriver om, sånt kan av og til bli litt kleint. Men ikke her. Det er en bragd det også.

Et tema som har fulgt Per Petterson som forfatter siden 1990 er Scandinavian Star-ulykken der han mistet både moren og faren sin pluss lillebroren – ja, det var på hengende håret at han ikke var på båten sjøl også. Temaet har han behandlet skjønnlitterært i romanen «I kjølvannet», den beste boka han etter min mening har skrevet. Men han har alltid hardnakket hevdet at dette er en roman, den handler ikke om verken han eller familien hans – det meste i den romanen er ljug. Han forsetter til dels denne debatten i journalboka, men at dette tema har ridd ham som en mare i over 30 år får vi et sterkt inntrykk av.

Den røde tråden foruten de dagligdagse hendelsene som går og går er hans lidenskapelige forhold til bøker og til litteratur. Særlig engelskspråklig litteratur. Her gjør han seg mange refleksjoner, og vi som ikke tilhører hans vennekrets, får en åpenhjertig forfatter som står fram med både likes og dislikes. Og av og til også med begrunnelser, ikke bare påstander. Hans sterke opptatthet av russisk litteratur fra 1800-tallet var nytt for meg.

Men først og fremst er dette en seks måneders gjennomtenkning av hans levde liv, 69 år når siste side skrives, der han på ingen måte skjuler at han er kommet til den siste delen av livet, du må orke å lese om en eldre manns mulige og umulige sjukdommer, pillers effekt og kroppens naturlige forfall.

Noen litterær humorist har Petterson aldri vært. Det er han heller ikke her. Men når han starter en refleksjon rundt drikken kakao – og om han sier kakkao eller kakaao – måtte jeg dra på smilebåndet. Han kommer til at det er kakkao han sjøl sier.

Denne sjangeren, journalen, dagboksnotater kan vi kanskje også kalle den, er når alt kommer til alt en vanskelig sjanger. Hvem er egentlig utenom en indre bekjentskapskrets interessert i å lese noe sånt? Over 400 sider? Og Pettersons liv er da ikke så spennende? Eller?

Vel, her handler det fundamentalt sett ikke om spenning eller kjendiseri, her handler det aller mest om språk og skrivestil. Det er prosapartier i «Mitt Abruzzo» som minst er på høyden med det beste han tidligere har skrevet skjønnlitterært. Samtidig er det skrevet med en herlig åpenhet, til tider en sjølironisk distanse som både er ujålete, varm og nær. Et prosjekt av denne typen ville fort strandet om det ikke var ilandført av en så språklig sterk forfatter som Per Pettersen, en forfatter som tilsynelatende uten den minste anstrengelse klarer å gjøre et småbruk i Høland til poesi – ja, hestemøkk til gull og diamanter, men som likevel er nøye på ikke å lage vinger på kaffekjelen.