JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomdia.no

Bård Torgersen skriver ikke «koselitteratur», han verken idylliserer eller pynter på virkeligheten. Han skriver virkelighetsnært. Ikke fra en virkelighet som alle vil kjenne seg igjen i, han skriver som oftest fra et sted der bare de mest utslåtte finnes – de som er eller føler seg litt utenfor. De andre.

I sitt siste epos, en roman under 200 sider, «Lengter knuser slår», møter vi Einar og Daniel. Det er en tredjepersonsfortelling, men storyen ses i hovedsak gjennom Einars blikk. Gutta er fra Rykkinn, drabantbyen i Bærum som gjerne kalles for kommunens østkant. Rykkinn er stedet hvor det fins boligblokker sånn som i Groruddalen på Oslo øst, Rykkinn er postnummeret hvor det nok fins flest drop outs i hele Bærum til sammen.

Her vokser altså Einar og Daniel opp. Skolegang ligger ikke for disse gutta, det er langt mer moro å deale hasj og reke rundt i det fri. Det er dette livet romanen handler om. Den er konkret og jordnær, fortelleren kaller en spade for en spade. Men forfatteren har også gitt rom for mange refleksjoner rundt livets mange eksistensielle spørsmål. Einar er nemlig ingen enkel og tanketom fyr, han foretar ustanselige oppgjør med seg sjøl. Ja, han holder nesten dommedag over seg og sitt. Samtidig har han et følsomt sinn. Kan dette gå bra?

Nei, det kan dessverre ikke det. Ikke i Torgersens ganske dystre univers. Vi møter også homsen Igor, en av Einars og Daniels kunder. Igor er heller ikke som alle andre. Derfor flyter han godt inn i dette miljøet. Og forsterker den intense tonen om mennesker i randsonen av det alminnelige.

Politiet lar sjelden sånne eksistenser i fred. Det gjør de heller ikke her. Særlig er det narkotikatrafikken de blir i overkant interesserte i. Einar blir politiets viktigste kilde. Han presses og presses – til han en dag gjør det han aldri skulle ha gjort, det han hadde tatt seg faen på at aldri ville skje. Daniel må inn å sone, noe han han ikke kommer levende fra. Noen gjør ikke det.

Daniel er bestekompisen – ja, Einars eneste kompis, den eneste som viser noen som helst forutsetninger for å forstå hvem Einar er. Daniel er en kamerat Einar ikke kan leve foruten om han sjøl skal holde det gående på et noenlunde anstendig vis. Dermed går det som det må gå. Hos Bård Torgersen er vi langt unna Hollywood.

Torgersen har et vakkert og ujålete språk. Han er flink til å skape bilder fra et miljø de færreste av oss – et såkalt dannet og lesende publikum – antagelig er lommekjent i.

«Lengter knuser slår» er en sterk eksistensiell roman om et kameratskap på liv og død, om utenforskap og kjærlighet. Og den er nesten like øm og vond som kjærlighetssorg.