Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Kristian Meisingset, frilansjournalist og tidligere kulturredaktør i Minerva, er ute med debattboka «Kulturbløffen», ei bok om norsk kulturpolitikk og kulturliv. Som i boka «Kultur for kulturens skyld» er også dette et angrep på den offentlige kulturpolitikken som har vært ført her til lands de siste femti årene – i all hovedsak under arbeiderpartikulturministere, men ikke bare det. Noen høyre- og sentrumspolitikere har også prøvd seg, uten at Meisingset gjør noe stort nummer ut av dette. Det er «likhets- og utjevningspolitikken» på kulturens område, han vil til livs.

De kulturelle klasseskillene blir større, ikke mindre som vel er hensikten med sosialdemokratisk kulturpolitikk, mener Meisingset.

Det er en litt merkelig sjangerblanding av ei bok dette. Den har mange likhetstrekk med en reportasjesamling da vi følger Riksteatret på turne, vi er på besøk hos Astrup Fearnley Museet, vi er i Operaen og på Café Mono. Og vi reiser også ut i bushen, på countryfestival på Breim og til kulturhuset Kilden i Kristiansand. Og overalt finner han kulturbløffen. Gapet mellom intensjon og resultat. Finkulturen rekrutterer sine egne, og knapt nok det – det er hovedfunnet.

Og kanskje har Meisingset rett i sine funn. Det går ikke nevneverdig flere verken i Operaen, på prestisjetunge gallerier eller på Nasjonalteatret. Og det er ikke mange som deler Bjørn Sundquists kunstsyn – et syn Meisingset gjør sitt beste for å latterliggjøre. Sundquist søker nemlig øyeblikket da det «går en engel over scenen», men mener neppe at dette er all kunst og kulturs endelige mål og mening. Problemet er bare at det ikke nødvendigvis må være den offisielle bevilgningspolitikken som må ta hele regninga for at finkulturen ikke besøkes og konsumeres av alle. Dette aspektet ser det ikke ut til at Meisingset er lydhør for.

«Kulturbløffen» inneholder også en ganske grundig bokanmeldelse av romanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?», ei bok av Johan Harstad. Meisingset er litteraturviter og kommer bra fra sin analyse. Han liker ikke boka, og det er greit nok. Han argumenterer også godt for sitt syn, men jeg skjønner ikke hva dette har med myndighetenes kulturpolitikk å gjøre.

Og dette er et gjennomgående trekk ved boka: Forfatteren ser ut til å argumentere mot påstander og intensjoner hos nærmest innbilte motstandere – han blir i denne boka en slags kulturpolitikkens Don Quijote. Kristian Meisingset sloss i all sin ridderlighet mot vindmøller.

Dette betyr ikke at han med sine synspunkter antagelig skaffer seg mange motstandere, men han tillegger disse ofte synspunkter og hensikter de neppe har. Det blir noe angstbitersk over en sånn ansats til diskusjon, men kulturfeltet fortjener absolutt debatt. Og han sneier innom aspekter ved kulturpolitikken som absolutt bør belyses nærmere.

Et artig poeng er at han i sin behandling av litteraturpolitikken i denne boka trekker store veksler på tidligere kultur- og debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås. Åmås har som kjent etter at boka gikk i trykken blitt statssekretær i Kulturdepartementet og er dermed satt til å endre på en del av det Meisingset er misfornøyd med, blant annet forholdet mellom offentlig og privat finansiering av kunsten og kulturen. Det blir spennende å se hvor mye Åmås får endret på når han snart som nybakt politiker begynner å bli tørr bak ørene. For en ting er å være kulturkommentator, noe helt annet er det å være kulturpolitiker i posisjon.