JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Marsdals siste bok «Listhaugs metode» er i seg sjøl et paradoks. Boka er nemlig ikke bare en beskrivelse av Fremskrittspartiets leders politiske metode og virkemidler, men den er også full av advarsler og råd om hvordan du ikke må forholde deg til hennes politikk – og ikke minst hennes væremåte og retorikk. En av de tydeligste rådene er ikke å gi Listhaug noen form for oppmerksomhet – denne boka gjør det til gagns. Og bryter dermed altså så å si sin egen metodikk.

Men hva skulle Marsdal ellers gjort om han ønsker å gå i rette med partilederen i Norge som ligner mest på Donald Trump? Skal du imøtegå Listhaug, så må du jo bruke ord, gi henne oppmerksomhet – ikke vende henne ryggen, som er et annet råd Marsdal ikke anbefaler. Å tie i hjel høyrepopulismen er ikke noe sjakktrekk, det er prøvd før uten særlig hell – det har Marsdal helt rett i.

Forfatteren er leder og grunnlegger av Manifest Tankesmie, og kjent for å være både kreativ og analytisk – ja, ofte begge deler samtidig. Så også her. Skjønt, denne boka er på sitt dårligste når personfokuset blir for nærgående – og det hender både titt og ofte. Begreper og karakteristikker som politisk pyroman, retorisk aggressiv, karismatisk, frekk apekatt, uskyldig dådyr og rasende løve kan sikkert være morsomt for noen, men hører mer hjemme i sosialpsykologien enn i politikken. Kanskje går dette hjem hos menigheten, men antagelig bare der. Og da er vel litt av hensikten borte, eller?

Jeg tilhører den gamle politiske skolen som ønsker meg saklig argumentasjon etter filosof og logiker Arne Næss’ metode – der du holder deg til sakens kjerne, der du tar ballen ikke mannen. Det er sjølsagt fristende å være usaklig i en debatt med Listhaug, ikke minst fordi hun er såpass usaklig sjøl, men det lønner seg neppe. Skjønt, i kjærlighet og politikk er jo det meste lov – hvem veit egentlig hva som lønner seg der? I våre dager da mesteparten av debatten – også den politiske – foregår på sosiale medier.

Jeg skal ikke liste opp alle de konkrete rådene Marsdal kommer med i denne håndboka, da ødelegger jeg sikkert salget. Mitt eget råd, som sikkert ikke Marsdal er så veldig uenig i – han er innom det flere ganger i boka – er at Listhaug ville fått større problemer med å selge politikken og høyrepopulismen sin i et fundamentalt annet samfunnssystem. For et samfunn som skaper misfornøyde mennesker fører ofte til at politikerne får skylda for elendigheten. Samtidig blir de samme politikerne bedt om å løse de utroligste problemer. Dette er sjølsagt naive «politiske» holdninger.

Derfor er den beste medisin mot høyreekstremisme og høyrepopulisme, den beste medisin mot Fremskrittspartiet og dets nåværende leder en venstreradikal politikk. Jeg påstår ikke at det ikke er dit Marsdal vil, at det ikke er dette som er hans prosjekt – ja, at han vil feie høyrepopulismen ut av det offentlige ordskifte med redelige midler. Han mener for eksempel at det er fint mulig å kombinere en noenlunde tradisjonell klassekampstrategi med antirasisme. Ja, det er sågar ønskelig at den venstreradikale gjengen han sjøl tilhører snart finner dette sporet. Men hvorfor kan han ikke si dette rett ut, hvorfor må han gå relativt lange omveier rundt grøten. Hvorfor sju bud og et skrekkeksempel fra sosialdemokratiet i Danmark?

Han skal imidlertid ha masse kred for at han prøver, det er det ikke mange andre som gjør. Og det er kanskje problemet sjøl om Listhaug ypper til strid både tidlig og seint, så vel på Facebook som på Stortinget.