JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Joda – det handler om en mann, nærmere bestemt Arvid Jansens situasjon sånn tittelen indikerer, men hele fortellingen i Per Pettersons siste roman er rammet inn av ekskona Turids krise og eldstedattera Vigdis’ kollaps – de to situasjonene henholdsvis starter og avslutter boka.

Jeg har lest det meste av Pettersons tidligere skjønnlitteratur og tenker: Har han alltid skrevet så lange setninger? Jeg sjekker i bokhylla og finner ut at svaret er nei. Nå har han jo lagt seg til så mange innskutte ord og bisetninger at han nesten går Dag Solstad i næringen. Men der stopper vel også likheten. Eller gjør den det?

Arvid Jansen er relativt nyskilt sjøl om akkurat den begivenheten er godt planlagt. Den hørte vi også om i hans beste roman fram til denne: «I kjølvannet» (2000). Og det er flere paralleller til romanen «I kjølvannet». Også det brennende skipet klinger med i denne fortellingen, passasjerskipet som forliste og hvor store deler av den nærmeste familien, inkludert mor og far, mistet livet. Da Arvid Jansen ble voksen.

Men er det noe Arvid ikke vil så er det å bli oppfattet som et offer, som en tusseladd som ikke greier seg sjøl. Riktig nok trenger han like mye omsorg som de fleste av oss andre, ikke minst fra det andre kjønn, men han vil være et fritt og anstendig menneske – han vil ha regien sjøl. Han vil være konge i sitt eget liv. Og i dette kongeriket er det ikke plass til Turid. Ekskona.

De tre døtrene er det imidlertid plass til. Og bilen. Mazdaen. Arvid Jansen er en pasjonert bilist. I hvert fall om han får kjøre fritt omkring, uten mål og nesten uten mening. Han skal ingen steder, han skal i beste fall bare bort. Kanskje aller mest bort fra seg sjøl – den eneste personen det er umulig å reise fra.

For en romeriking er det en fryd å lese Per Petterson. Denne boka er ikke noe unntak i så måte. For Romerike utgjør også denne gangen kulissene for handlingen sjøl om vi også er mye i Oslo. Det er jo tross alt i hovedstaden de brune pubene befinner seg, det er få om noen av dem på Løvenstad i Rælingen. Brune puber er bra, syns Arvid – der treffer han likesinnede i den grad Arvid Jansen har noen likesinnede. Skjønt, handling og handling, herr Petterson – det er ikke all verden av handling i denne fortellingen om vi tenker på ytre hendelser og dramatisk framdrift. Også her er han i slekt med Solstad.

Hovedgrunnen til at «Menn i min situasjon» er en av de flotteste romanene Petterson har skrevet til nå, skyldes at dette dypest sett er en kjærlighetsroman. Vi snakker ikke om Romeo og Julie, snarere tvert imot.

Scenen som åpner boka er forrykende til Petterson å være. Telefonen ringer. Arvid tar ikke bestandig den, litt fred og frihet skal jo en nevrotiker ha – men denne gangen værer han at det er Turid som er i den andre enden. Og det er det. Derfor svarer Arvid. Nærmest på en slags gavmild impuls. Turid er langt nede og aner ikke hvor hun er. Men hun har ingen andre enn Arvid, sier hun. Utrolig nok veit han at hun er på Bjørkelangen, han henter henne og får brakt henne hjem.

Resten av storyen handler egentlig om hvorfor dette kjærlighetseventyret, som startet da Arvid var 19, ikke var liv laga. Og det dreier seg ikke minst om nachspielet – om Arvids og Turids opplevelser av ikke å få kjærligheten til. Ingen av dem har svaret, men vondt er det likevel. I hvert fall å lese om. Antagelig fordi vi er så mange med dem som veit hva dette dreier seg om – vi veit alt og ingenting om havarerte ekteskap, om forhåpninger og drømmer som ble lagt i grus – om kjærligheten som gikk i dass. Hva faen var det som skjedde? Hvorfor skjer det alltid meg? Bare meg? Er det min skyld? Den andres? Verdens? Kapitalismens? Spørsmålene er mange – de fleste er irrelevante. Og svarene er få. De svarene som fins mangler to streker under seg.

Det er denne eksistensielle fortvilelsen Per Petterson er så flink til å mane fram i sine romaner – også i denne. I et språk som er klisjefritt og musikalsk, vakkert og presist, et språk som er fritt for fagpsykologiens terminologi, som forstås av alle fordi det går gjennom marg og bein. Det går til kroppen. Til hjertet.

Fordi jeg er medlem av Norsk Litteraturkritikerlag blir jeg hvert år bedt om å liste opp et par bøker som jeg syns er best fra litteraturåret som er gått. «Menn i min situasjon» får garantert en plass på lista mi denne gangen.