JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Iram Haq er en filmregissør som aldri lager likegyldige filmer. Hennes siste epos «Hva folk vil si» som går på kinoene nå med hyggelige publikumstall er ikke noe unntak. Sterkere film skal du leite godt for å finne i en mer og mer kommersialisert filmindustri.

Vi møter Nisha, ei norsk-pakistansk 16 år gammel jente som forelsker seg i en norsk gutt. Men han må smugles inn på jenterommet hennes – han er ikke førstevalget til resten av familien. Skjønt, han hadde kanskje glidd gjennom farens strenge, moralske nåløye om Nisha vil gifte seg med ham. Det er imidlertid ikke planen. Men den dagen da faren fersker dem på rommet uten at det skjer all verden dem imellom, går det helt i ball for faren. Og seinere moren også.

Det blir snakk i nabolaget – særlig i det pakistanske. Her er vi ved filmtittelen: Hva vil folk si. Det går på æren løs for den pakistanske familien. Noe må gjøres. Det faren gjør er å ta meg seg Nisha til hennes tante og onkel i Islamabad. Før han sjøl reiser tilbake til Norge og etterlater datteren alene i Pakistan. Der mistrives hun i starten, men integreres raskt – til slutt forelsker hun seg i en pakistansk gutt. Heller ikke dette blir kulturelt akseptert – vi får en innføring i et korrupt politivesen som nesten ikke er til å tro sett gjennom norske briller. Nå rammer skammen tante og onkel, de forlanger at Nisha forsvinner hjem igjen til Norge. Faren dukker igjen opp i Islamabad og bringer datteren tilbake.

Vel tilbake i Norge er det moren til Nisha som tar styringen. Faren slites nesten i stykker. Nisha underlegges et regime der hun må skifte skole, og ellers isoleres mest mulig fra norske venner – så vel gutter som jenter. Moren bestemmer at Nisha skal bli lege – koste hva det koste vil.

Til slutt dukker det opp noen slektninger. På skype møter vi en beiler i Pakistan. Over bordet under alles øyne giftes Nisha bort til denne beileren. Det er ikke vanskelig å se at det er mot hennes vilje – ja, til og med faren ser ille til mote ut. Nisha ydmykes på det sterkeste for tredje gang i denne filmen. Løpet er kjørt. Det hele fades ut da Nisha stikker hjemmefra. Hvor hun skal, får vi aldri vite. Vi ser bare farens fortvilte og tomme blikk i vinduet. Hva han tenker er relativt åpent. At det går på æren løs er hevet over en hver tvil.

Det gjør vondt å se denne filmen. Vi veit etter hvert mye om den store kulturelle forskjellen mellom Norge og Pakistan, men det er ikke så ofte vi ser det framstilt så sterkt og direkte som her. Hele filmen er en brannfakkel. Og blir du ikke beveget av denne filmen, må du spørre deg sjøl hva som feiler deg.

Det er mye håndholdt kameraføring her – det gir en del ufokuserte scener. Men det gjør ingenting, det er bare sjarmerende da fotograferingen ellers er aldeles glimrende. Skuespillerprestasjonene er også langt over gjennomsnittet. Særlig Nisha i hovedrollen – Maria Mozhdah, er et filmatisk funn.

Kom deg ut av huset, ut av nettflix – her er det kino som gjelder.