JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Alle skrivende mennesker veit at det er langt vanskeligere, og mye mer tidkrevende, å skrive kort enn langt. Det er imidlertid ikke nødvendigvis sånn at det korte, det ordfattige, er det beste – men det det hender at det er sånn også.

Den tyske forfatteren Ferdinand von Schirach, som er blitt en stadig mer og mer etablert forfatter – også i Norge – er i tillegg en anerkjent forsvarsadvokat. Noe hans litteratur absolutt bærer preg av. I hvert fall tematisk. Han er synlig opptatt av rett og galt, men på en svært lite moralsk måte.

Og han er altså ikke bare en kortformens mester, han er svært ordknapp. I hvert fall mellom to bokpermer – hvordan han er i rettssalen, veit jeg ingenting om.

Hans tidligere bøker i norsk oversettelse er først og fremst novellesamlinger. Den nylige utgivelsen «Kaffe og sigaretter» er ikke mulig å karakterisere i en bestemt sjanger. Her finner vi 48 tekster av ulik lengde, flere av dem er ikke på mer enn en enkelt bokside. Tekstene har ingen tematisk sammenheng med hverandre, ingen personer går igjen i noen av tekstene – kanskje med unntak av jeg-fortelleren som godt kan ligge forfatteren svært nær. Skjønt, kan vi være sikre på at det er den samme fortelleren i alle tekstene? Nei, så enkelt er det heller ikke.

Hva er så dette for en bok? At den er relativt personlig, er hevet over tvil. Jus og litteratur er sentrale elementer i flere av tekstene. Vi møter mennesker med gjenkjennbare trekk – de er gjerne ensomme, tenksomme, ulydige til det lovløse, maktsyke – ja, de er dødelige. Og absolutt av kjøtt og blod. Forfatteren har et distansert forhold til dem, han er observerende, skildrende og alt annet en (for)dømmende. Han lar menneskene være som de er, han lar de være overraskende, feilbarlige – ja, mangesidige.

Tekstene i denne boka er i tillegg på et stilistisk nivå som er ganske sjelden vare. Her er hver linje viktig. Rensket som de er fra adjektiver – Schirach har gått hemingwayskolen – må du være oppmerksom så du ikke mister helt nødvendig informasjon. Forfatteren gjentar ikke poengene i utide. Og mellom linjene ligger det så mye at du aldri får det med deg hvis du ikke skjønner hva som ligger på linjene.

Ferdinand von Schirach er en underlig blomst i det skjønnlitterære landskapet. Et visst slektskap med vår egen Kjell Askildsen fins, men også en stor avstand. Komikk, for eksempel, er helt fraværende hos tyskeren.

Ferdinand von Schirach viser igjen forskjellen på litteratur og dagboksnotater ment for skrivebordsskuffen.