JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bøkene om sosialdemokratiets krise og vei videre kommer på løpende bånd nå. Kanskje ikke så rart da denne delen av den organiserte arbeiderbevegelsen er i ferd med å forsvinne i flere land i Europa – særlig i sør.

Derfor er Mimir Kristjanssons bok «Hva ville Einar Gerhardsen gjort?» ei bok i rett tid. Tema burde engasjere, det er aktuelt – i hvert fall blant politisk interesserte, de som veit at en mann med navn Einar Gerhardsen har eksistert og en gang var statsminister i Norge. Han var og er selveste landsfaderen. Ingen over, ingen ved siden av.

Forfatteren mener vi har satt mannen på sokkel, men latt politikken hans gå i glemmeboka. Det er en akkurat passelig spissformulering – den er på sett og vis både populistisk og tabloid på samme tid. Men er den sann?

La meg ta den aller sterkeste innvendingen mot boka først. Forfatteren overser totalt Einar Gerhardsen negative sider – maktpolitikken. Ikke bare den eksterne mot politisk høyreside og norske kommunister, men også kampen i eget hus. Og da

tenker jeg ikke først og fremst på striden med Haakon Lie, men Gerhardsens «pragmatiske» manøvrering fram til en ukronet – og etter hvert ikonisk – status i egne rekker. Det er ikke fordi han var avholdsmann eller spesielt snill han ble høvdingen i Arbeiderpartiet – det er ikke tilfeldig at det er nettopp Einar Gerhardsen som har skrevet den klassiske skoleringsboka «Tillitsmannen». Få kunne denne rollen, på godt og vondt, bedre enn ham.

Kristjansson har altså valgt utelukkende å fokusere på den gode og rettskaffende Gerhardsen. Riktig nok starter han med et kapittel om «something is rotten in the labour party» og lurer på hva som kan ha skjedd. Men han lurer imidlertid ikke altfor lenge før han slipper katta ut av sekken. Partiet har mistet bakkekontakten, det snakker ikke lenger til folket og det har ikke lenger en politikk som tjener det arbeidende folkets interesser eller deres beste. Det har blitt for mye pragmatisme, tilnærmet nyliberalisme og New Public Management. Arbeiderpartiet er blitt for likt Høyre, kampen for de underpriviligerte – for arbeiderklassen – har forsvunnet i altfor mye akademisk retorikk og generell snill veltalenhet. Kristjansson argumenterer etter mye av de samme linjene som for eksempel svenske Åsa Linderborg: det står ikke lenger noe på spill for sosialdemokratene. Og de gir ikke folket, de som tradisjonelt har stemt sosialdemokratisk, noe håp. Det er likegyldigheten som rår. Apatien. Og med den kommer også politikerforakten hos velgerne.

Kristjanssons bok er ingen dyptpløyende analyse i hva som har skjedd med Gerhardsens parti, men den er slagkraftig og treffende likevel. Sosialdemokratene sjøl – og kanskje særlig høyresosialdemokratene – vil sikkert protestere vilt, men det bør kunne stå sin prøve.

Forfatteren får langt større problemer når løsningene skal presenteres. Og sjølsagt ikke uten grunn. Det har alltid vært minst ti ganger vanskeligere å beskrive veien videre enn veien til. Ødeleggelsen er lett å gjennomføre, gjenoppbyggingen er en annen skål.

Og det er her Kristjansson stort sett svarer på spørsmålet om hva Gerhardsen ville ha gjort med svaret: Han ville ha ført sin egen politikk! Også i 2018. Nostalgi, vil sikkert mange mene. Bakstreversk, syns kanskje noen. Tida er endret, planøkonomi er avleggs i vår tid – dette er ikke Sovjetunionen, dette fungerte kanskje som gjenreisningspolitikk rett etter annen verdenskrig, det er dødfødt i vår tid.

Skjønt, forfatteren argumenterer ganske overbevisende.

Jeg velger imidlertid, til tross for en mengde konkrete eksempler, å lese denne analogien til Gerhardsen også som et bilde. Ikke bare på en politiker, men like mye på den tida Gerhardsen levde. Og med fare for sjøl å bli i overkant nostalgisk og romantisk, så er det åpenbart et barn eller to som er kastet ut med badevannet. Vi – og ikke minst det norske moderne sosialdemokratiet – har noe å lære, noe de skulle ha tatt med seg fra Gerhardsenlandet. Ikke alt tilhører den politiske historiens skraphaug.

Boka er full av spissformuleringer. Den politiske diagnosen er bedre enn medisineringen. Og for oss som samtidig både blir bekymret og full av skadefro når vi ser pasienten Arbeiderpartiet med så høy feber som partiet lider under nå, så er Mimir Kristjanssons dyrking av landsfader Gerhardsen ei interessant bok som gir tankene vinger.