JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Å ha en bolig eller ikke ha en bolig, det kan være spørsmålet. I hvert fall om vi skrur tida mange år tilbake, men fortsatt befinner oss i Norge. Skjønt, det er bostedsløse i Norge fortsatt, men ikke i så stor grad som tidligere. Hannah Gitmarks bok «Det norske hjem» med en relativt tydelig allusjon til det jaglandske begrepet «Det norske hus», handler ikke om de bostedsløse, men om boligpolitikk sånn mer i sin alminnelighet. Ikke bare risser Gitmark opp den historiske konteksten dagens boligpolitikk – eller kanskje mangelen på en sådan – må ses i lys av, hun tar stilling til hva politikere og andre bør gjøre så fort som mulig også. For hun har sjølsagt fått med seg det de fleste har sett og opplevd i hvert fall siden 1980-tallet at det kan koste deg dyrt å komme inn på boligmarkedet. For de aller fleste. For da ble nemlig hus og leiligheter en vare på et marked – med alt hva det kan innebære av gråt og tenners gnissel.

Etter den andre verdenskrigen hadde Gerhardsens regjering den tanken at boligpolitikken skulle være en sentral del av oppbyggingen og utviklingen av velferdsstaten. Gitmark skriver at «Helt fram til uti 1970-årene var ambisjonen fremdeles at boutgiftene ikke skulle overstige 20 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn». Hun viser seinere til en kronikk av Knut Olav Åmås som kritiserer Norge for å være landet uten boligpolitikk. Men da er vi nesten ved våre dager.

For egen regning skriver Gitmark følgende: «I dag har vi et boligregime som både skaper og forsterker ulikhet og dessuten bidrar til finansiell ustabilitet.

Og noen sider lenger ut i boka blir hun enda mer spissformulert og påstår at de som har, får mer. Mens de som ikke har, får muligens aldri. Bibelallusjoner kan brukes til det meste.

Og da er hun inne på det som er den fundamentale dikotomien i boka, nemlig todelingen mellom de som eier boligen sin og de som ikke har privatøkonomi til å kjøpe (låne penger i banken), men må leie. Dette er primært et byfenomen, men ikke mindre alvorlig av den grunn. Nesten fire av fem nordmenn eier sin egen bolig eller leilighet.

Og det er eierne som har alle fordelene på boligmarkedet. Verdien av eiendommen vår stiger mer enn noe annet det er mulig å investere i. Samtidig kan vi eierne trekke fra en viss, og slett ikke ubetydelig, prosentandel av rentene på skatten. Mens de som leier betaler skyhøy husleie og «kaster penger» rett ut av vinduet. Dermed blir ulikheten disse to gruppene imellom større og større.

Så hvorfor gjør ikke politikerne moe med dette? Kanskje av to grunner: De sitter i glasshus, de er sjøl boligeiere, som deg og meg, og tjener på denne utviklingen i boligmarkedet. Men kanskje enda viktigere: Du sanker ikke stemmer på å ta skattefordelene fra en gjennomsnittsnordmann. Dermed sitter politikerne fra ytre høyre til ytre venstre ganske stille i båten. Og fossror om det stormer litt rundt dem. Dette mener i hvert fall Hannah Gitmark. Og hun mener ikke bare dette, hun mener at vi (jeg vil tro politikerne) bør gjøre noe med det. Nissen på lasset her er at «folk flest» også får et gjeldsnivå som i en eventuell krisesituasjon kan være vanskelig å betjene.

Det siste argumentet Gitmark har for en mer sosial boligpolitikk er at det også bygges flere boliger. Sjølsagt til en overkommelig pris.

Hovedsynet i boligpolitikken siden 1980-tallet har i hovedsak vært at boligmarkedet kødder du ikke med, det skal få utvikle seg fritt etter markedsliberalistiske prinsipper. At dette også er den politiske venstresidens – ja, arbeiderklassens egne politiske partiers praksis, er nesten ikke til å tro. Men igjen: Hvilken politiker fremmer forslag som de kan risikere å tape valgstemmer på?

Alt det ovennevnte, og en god del til, belyser, analyserer og reflekterer Hannah Gitmark over i den gode boka «Det norske hjem», ei bok som i hvert fall bør innkjøpes i 169 eksemplarer og deles ut til dagens folkevalgte på Stortinget.