Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I boka «Kultur for kulturens skyld» som har stikktittelen: Skisse til en liberal kulturpolitikk, er en ramsalt kritikk mot den rådende kulturpolitikken, den sosialdemokratiske. Forfatterne trekker linjene helt tilbake til 1945. Det er særlig argumentet om at kulturen skal utjevne sosiale forskjeller de tre forfatterne Meisingset, Fonn Martre og Horrigmo går til angrep på. Så er det sjølsagt mulig å innvende at dette er en slags stråmannsargumentasjon, at de argumenterer mot en intensjon deres motstandere aldri har hatt. For så langt meg bekjent er den sosialdemokratiske kulturpolitikken først og fremst preget av at «alle skal med», det vil si at kulturtilbudene i størst mulig grad skal være tilgjengelig for alle. Så vel opera, klassisk musikk og teater som dans på lokalet og masseidrett. Og for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Så viser det seg at terrenget ikke bestandig samsvarer med kartet – det vil si at noen velger å gå i operaen, andre på Titano-festivalen. Men dette har kanskje mer med smak og behag å gjøre enn med norsk kulturpolitikk – hvis noen spør meg. Det går med en del offentlige kroner til finkultur, men det er den også verdt. Kommersialisering av kulturen er det bare de som ikke er kulturinteresserte som tjener på.

Og hvis noen spør meg så er påstanden om at innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur, seinere også utvidet til å gjelde så vel barn- og ungdomslitteratur og utvalgte norske sakprosabøker, er gått ut på dato, en påstand som er helt på trynet. Denne ordningen har nordiske litteraturinteresserte, enten de er forfattere, lesere eller har annet tilknytning til bøker, rost opp i skyene og misunt oss helt siden den ble innført på 1960-tallet, den gangen utgivelsen av norsk skjønnlitteratur var i krise. Det er ingen tvil om at denne ordningen har «reddet» norsk kvalitetslitteratur. Å påstå det motsatte fordrer en helt annen og grundigere argumentasjon av de tre forfatterne om debatten overhode skal bli interessant.

Forfatterne av denne boka mener som tittelen bærer bud om at en kulturpolitikk må satse på kulturens egenverdi. Og til dette prosjektet stiller de opp ni prinsipper for en liberal kulturpolitikk. Stikkordene er: Kvalitet, maktspredning, markedssvikt, private penger, effektivitet, mindre velferdspolitikk, mindre kultur og næring, mindre instrumentalisme og mindre nasjonalisme og kulturkonservatisme.

Det er neppe noen stor uenig om kulturens egenverdi, men virkemidlene for et sånt mål kan alltid diskuteres. Kulturpolitikken må aldri bli et middel for å nå andre målsettinger utenfor den rene kulturpolitikken, mener forfatterne. De skriver blant annet følgende: «I relativt liten grad har det offentlige vært opptatt av eliten og å lykkes på den internasjonale arenaen. Dette har riktignok kommet noe sterkere de siste årene, men stadig er det ambisjonene om å nå ut til folket som står høyest på den politiske dagsorden».

Det er mye av saksinnholdet i denne boka jeg er svært uenig med forfatterne i, men både de – og utgiver Civita – skal ha hos for at kulturpolitikken settes på dagsorden. Det er på sin plass å diskutere hvem som bør og skal finansiere kulturen, private eller det offentlige – enten eller og både og, hvor mye og hvor lite. Det er på sin plass å gå politikerne nærmere etter i sømmene også på kulturpolitikkens område. Den politiske venstresiden gjør dette svært sjelden, da er det i hvert fall bra at den politiske høyresiden kjenner sin besøkelsestid.

Denne boka er full av kontroversielle standpunkter. Mange er ganske populistiske. Det blir debatt av sånt, en debatt norsk kulturpolitikk som nevnt trenger. Derfor er boka viktig.