JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er på Fosenhalvøya, på Ørlandet – i bygdesamfunnet Uthaug. Og vi er i forrige århundre. Det kunne nesten vært en roman av Olav Duun dette, her snakker vi virkelig om menneskene, naturen og maktene. Stilsikkert er det også. Det dreier seg om romanen «Der det finst fuglar» av dansk-norske Maren Uthaug, hennes andre siden debuten i 2013. Hun stammer altså fra det samfunnet hun beskriver, teksten har et slags historisk sus over seg.

Og dette er ikke for sarte sjeler. I det trange samfunnet i alle ordets betydninger lever det en gjeng mennesker mer prisgitt sanser og drifter enn det nesten er vanskelig å forestille seg. Fortellingen er egentlig uten hovedperson, vi følger heller ei slekt som er til de grader sausa inn i hverandre at du må være oppmerksom for å henge med.

En sentral figur er Johan, fyrvokteren. Han er slett ikke dette kystbygdesamfunnets beste parti, men velges til ektemann av Marie som roter seg bort i bygdas rikmann og høvding Feite. Han er vel hva vi på godt, direkte norsk kaller en horebukk. Det er han som er faren til Maries første barn Darling, ei jente som vokser opp til å bli bygdas vakreste, Johans stedatter og moren til Feites siste barn. Forviklinger? Ja, her er driftene – særlige de seksuelle – såpass sterke og ukontrollerbare at det ene innavla barnet etter det andre dukker opp. Verken seksualundervisning eller prevensjon står heller lengst framme på agendaen.

Fortellingen starter en gang på midten av 1920-tallet og slutter noen år etter andre verdenskrig. Da har også flere av romanens figurer vært en tur i Amerika og søkt lykken. Uten at de tok akkurat den med seg hjem igjen den dagen de var tilbake på trøndelagskysten.

Romanen er nesten like mørk som Guinness. Naturen er til stede i all sin velde, de menneskelige lidenskaper og drifter likeså. Kjærlighet, hat og sjalusi følger som perler på ei snor. Det skjer så mye utenfor konvensjonell moral her at vi som lesere nesten blir tvunget til å bla videre bare av den grunn. Det ene tabu etter det andre brytes. Og i en tidsriktig ånd skal det meste skjules. Bygdesladderen, bygdedyret, må for enhver pris unngås.

Det er vanskelig å gjenfortelle mer av handlingen uten å drepe den helt. Dette er medrivende litteratur, skrevet uten blygsel eller filter. Enhver sentimentalitet glimrer ved sitt fravær, det er en 1900-talls realisme her som er både skremmende og sjokkerende. Vi møter et menneske som helst vi være ei ku, en mann hvis humør svinger i takt med sin voldsomme lengsel etter ungdomskjæresten – og vi møter fyret på den værharde og ensomme øya som kan ta knekken på hvem det skulle være. Også på Johan, en mann definitivt uten land.

Så vidt jeg skjønner har boka skapt en del støy og uro i den bygda og slekta den henter sin handling fra. Det kan jeg godt forstå, men sånn er nå den grensesprengende kunsten. Det blir som kjent ikke omelett uten at noen egg knuses.