JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Ti amo» - jeg elsker deg på italiensk – er Hanne Ørstaviks 15. roman. I samtlige av hennes fjorten foregående har hun aldri vært redd for å gå tett på. Sitt eget liv, sine følelser – ja, til kjernen av levd liv. Intenst, vil kanskje noen si. «Like sant som jeg er virkelig» het hennes fjerde roman fra 1999.

Jeg-fortelleren i denne 93-siders romanen er forfatter og møtte for fire år siden sin italienske forlegger på en litteraturfestival. De ble i glade i hverandre. Og har vært det siden. Aldersforskjellen er ni år, men sånt er som kjent irrelevant i krig og kjærlighet. Skjønt, krig er det lite av her. De to elsker hverandre over alt, det skildres nærmest som en besettelse. Så inntrer katastrofen. Han, som er navnløs i boka og benevnes bare som «du», blir alvorlig sjuk – ja, diagnosen er en uhelbredelig kreftsykdom. Han skal altså dø, men har vanskelig for å erkjenne det sjøl. Hun, derimot, får denne beskjeden fra legen. Og akkurat her viker hun fra sitt prinsipielle sannhetssyn: Hun vil ikke eller klarer ikke å fortelle sin kjære akkurat det. Isteden gjentar hun mantraet: Ti amo.

Det er noe vakkert, nærmest utenomjordisk, over dette. Hun vil sin elskede alt det beste, hun vil gi ham den omsorgen han fortjener. Ti amo. Men døden slipper ingen fra, døden er allestedsnærværende i denne teksten. Momento mori.

Fortelleren ruller opp historien i korte, tilbakeskuende blikk. De fire årene de har hatt sammen fortelles nærmest i flashbacks. Vi er på diverse bokmesser hvor de er både sammen og hver for seg, og vi er i fotsporene til den franske forfatteren Marguerite Duras i vietnamesiske Saigon (eller Ho Chi Minh City som byen nå heter).

Sterkest er definitivt besøket på bokmessen i Mexicanske Guadalajara der de begge skulle deltatt, men som han må melde avbud til i siste liten. Hun reiser aleine, møter A og forelsker seg igjen. Nesten like intenst som sist. Hva skal hun gjøre nå?

En ting er sikkert: Han der hjemme i Milano skal aldri få vite noe om dette. Igjen må hun altså fortrenge en viktig hendelse i sitt liv, igjen må hun unnlate å fortelle om den til det mennesket hun elsker høyest her i livet. Hvorfor? Ikke så lett å si, men kanskje av en enorm omsorg og omtanke – eller kanskje av rene egoistiske grunner? Livet er uransakelig, det gir og tar, det er fullt av paradokser og elementer vi ikke har kontroll over. Det kan være smertefullt, men hadde det ikke vært sånn, hadde det kanskje ikke vært noe liv, vært noe liv verdt å leve?

Hanne Ørstavik skriver ikke bare intenst om livets innerste følelser, hun gjør dette også i et språk som kler temaene. Den altoppslukende kjærligheten hun her nærmer seg er ikke lett å fange i ord, det kan fort gli over i klisjeer, tomprat og pinligheter. Da er det nyttig å kunne begrensningens kunst. Ørstaviks språk er malende, fullt av innskudd og gjerrig på overdreven bruk av tegnet punktum. Det kler dette temaet godt. At det ikke fins kapitteloverskrifter, men bare ei blanklinje når tema- og sceneskifter skal foretas, gjør også denne teksten mer sammensatt og homogen.

Og kanskje best av alt: Forfatteren faller aldri for fristelsen til verken å forklare eller «løse» de dilemmaene og paradoksene livet bringer følelsessterke mennesker opp i. Dermed lever teksten videre i leseren i lang tid etter at ordene er fordøyd. Sånn god skjønnlitteratur har evnen til.