JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når du er kommet over halvveis i livet, og vel så det, antar jeg at de fleste har det som meg. Du begynner oftere og oftere å se tilbake på det levde livet, summere opp, reflektere over hva det hele ble til. Og du aner hvor tilfeldig mye er, hvordan ulike veivalg førte deg hit, og ikke dit – hvorfor det ble som det ble. For det er jo som den danske filosofen Søren Kierkegaard så flott har sagt det: Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs. Det ligger et enormt paradoks, en slags eksistensiell fortvilelse, i dette utsagnet.

Og det er en nærliggende refleksjon etter lesingen av Trude Marsteins siste roman «Så mye hadde jeg». Her møter vi Monika første gang som 13 åring, siste gang året hun fyller 58. Hun er som deg og meg, full av drømmer og lengsler – hun fylles av de store følelsene livet gir. Hun prøver og feiler – og prøver igjen. Det er først og fremst kjærligheten dette handler om. Men ikke den romantiske, den klissete, den som ikke eksisterer andre steder enn i dårlige romaner. For dette er nemlig ingen dårlig roman, snarere tvert imot.

Monika hopper fra det ene forholdet til det andre. Ikke nødvendigvis fordi hun vil, men like mye fordi hun ikke vil. Eller ikke klarer å holde fast ved noe varig. Forholdene hennes er slett ikke like. Det første kjærlighetsforholdet av betydning er med en langt eldre professor i litteratur, en gift mann som nærmest er en litt ynkelig og patetisk figur som har både kone og barn hjemme i stua – en familie han på ingen måte har tenkt å kvitte seg med.

Monika blir aldri gift, men går fra det ene forholdet til det andre. Det alvorligste er uten tvil samlivet med kokken Geir, mannen hun også får datteren Maiken med. Men heller ikke dette samlivet går inn i solnedgangen, også her blir det brudd og oppløsning. Synd for Monika og Geir, men overbevisende beskrevet av forfatteren, og dermed til stor glede for oss lesere.

En roman som skildrer årene 1973 til 2018 vil naturlig nok ta mål av seg til å si noe tidstypisk, noe om vår moderne tid. Monikas, og for øvrig flere andre av karakterenes liv i fortellingen, er uttrykk for den rastløse og fragmenterte virkeligheten som har sneket seg langt inn i sjelslivet til de aller fleste moderne mennesker i et samfunn av vår type. Det siste tiåret har jo også det menneskelige samværet gått fra et analogt til et digitalt univers. Vi snakker ikke sammen lenger, vi er ikke lenger i samme rom, vi sender en melding eller en snap.

Noe av storheten i Marsteins roman er at i hennes skildring av Monika og det levde livet hennes, finner vi ikke et snev av moralisme eller fordømmelse, et snev av analyse eller oppsummering. Livet er som det er, på godt og vondt. Sjølsagt er Monika et klokere og modnere menneske på siste side enn på første. Noe har livet lært henne. Men det gjøres ikke noe stort nummer ut av dette. Og det gledeligste for alle mødre som måtte sitte med en viss bekymring for at de aldri er gode nok mammaer for barna sine: Det går bra med Maiken, hun ser ut til å bli et gagns menneske. På tross av. Og likevel.

Det er seks år siden Marstein ga ut sin forrige roman («Hjem til meg»). Hun har brukt årene godt. Det er en språklig sett flott bok hun har skrevet, den er like klok som om forfatteren sjøl sto ved livets ende – ja, det skrives knapt bedre samtidslitteratur i Norge i dag.