JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Daniel er kjæreste med Martin. De lever sammen. I familien fins også de tre barna Kai, Jon og Liva. De to første er Daniel pappa til, den siste har samme mor som de to første, men en annen far. Dette kan virke litt komplisert, men sånn er jo livet. Det følger sjelden en rett linje. Romanen «Dragen» av Agnar Lirhus gjør heller ikke det.

«Dragen» er Lirhus’ åttende voksenroman siden debuten med «Skogen er grønn» i 2005. Og det er en vond tekst å lese. Ikke fordi romanen er dårlig, men fordi innholdet er så sterkt – så hjerteskjærende. For den tredje voksenpersonen i det ovennevnte korte risset av rammen for denne romanen, er Henriette – det er hun som er mora til de tre barna, det er hun som har de aller største problemene.

Daniel og Henriette traff hverandre i barndommen, de var ikke så interesserte i skolen noen av dem, de hadde langt mer lyst til å utforske livet. Voksenlivet. Også dets mer alvorlige sider. De likte hverandre godt, men havnet i hver sine miljøer.

Romanen følger ikke en streng kronologisk hendelsesgang. For det aller meste er vi på nåtidsplanet der fortellingen går i jeg-form. Det er Daniels perspektiv vi får servert. Det handler mest om hvordan han og kjæresten forsøker å ta seg av de tre barna, hvordan de forsøker å involvere deres mor, og hvor vanskelig dette er.

I flere tilbakeblikk får vi vite hvorfor. Det er de to mennene som har ansvaret for barnas oppdragelse og oppvekst, ikke Henriette. Hun havnet nemlig tidlig i livet på kjøret, hun ble narkoman. Med flere institusjonsopphold bak seg, og med lovnader om at hun vil ut av det hele, faller hun hver gang tilbake til gatelivet og elendigheten. Livet er rett og slett for vanskelig for henne, og da hun ruser seg igjen, blir det overhodet ikke noe lettere. Hun lever med kronisk dårlig samvittighet. En mor vil som hovedregel være en god mor. Henriette er ikke noe unntak.

Daniel skjønner Henriettes fortvilelse, han gjør sitt beste for å «redde» henne. Kjæresten Martin er en raus person, men imidlertid ikke akkurat på dette feltet. Han er mer på den linja om at «kan hun ikke bare ta seg sammen». Ikke minst for barnas skyld. Yngstemannen Kai har nemlig et svært problematisk forhold til mora, han er vel den eneste av ungene som skjønner at mora har problemer. Kai er imidlertid alt for ung til å skjønne hvorfor Henriette har de problemene hun har.

«Dragen» er en sterk roman om livets vanskeligheter. Nå handler svært mye av dagens skjønnlitteratur om akkurat det, men noe av det fine med Lirhus’ fortelling er at den aldri gir noen svar, den er fri for moralisering – unntatt noen av Martins blikk og reaksjoner, da. Skjønt Martins syn på saken leser jeg mer som hvermannsens reaksjon på alkohol og narkotikaproblemer – ropet om at det egentlig bare er å slutte med rusinga, så løser det hele seg.

Det er ikke bare Henriette som sliter med rusproblemer, også Daniel har tunge stunder. Han tyr imidlertid til mer lovlige rusmidler som alkohol, men er såpass hardt ute å kjøre i perioder at han kombinerer sitt alkoholmisbruk med bilkjøring. Og det er som kjent ikke bare livsfarlig, men heller ikke lovlig.

Romanen har imidlertid en svakhet. Den inneholder flere scener der kiting inngår som et sentralt element. Temaet er for så vidt greit nok, Daniel forsøker å lære seg kiting og blir til stadighet minnet om hvor vanskelig også det er – han opplever mestringsangst og tilkortkommenhet. Problemet for denne storyen er at dette tar altfor mye plass. Dessuten hagler det av termer omkring denne fritidsaktiviteten som jeg vil anta du må være utøver sjøl for å forstå noe særlig av. Her bokstavelig talt flyr det en masse boksider forbi de aller fleste av oss med ganske intetsigende innhold. Om dette i det hele tatt er viktig å ha med i denne fortellingen, burde det vært lagt på et språklig nivå som langt flere kan følge med på. Sånn det nå er skrevet, fungerer det bare fremmedgjørende. «Kill your darlings», er det noe som heter.

Den dybden denne romanen forsøker å fiske i er som antydet både evig og nærmest grunnløs. Portrettet av en omsorgsviktende mor, og en far og kamerat som forsøker å glatte over, vil jeg anta blir sittende hos lesere som er langt fra denne virkeligheten sjøl. Dessuten er det mange fine, rørende og vare barnescener i denne romanen. Og i siste instans handler det jo egentlig om barna.