JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Få – om noen – i Arbeiderpartiets moderne historie har gjort en så rask karriere som Hadia Tajik. Fra rådgiver for Jens Stoltenberg til Kulturminister gikk veien nesten helt til topps i partiet. Hun er i dag nestleder. Og har enda et par år igjen før hun fyller 40 år. The sky is the limit, heter et engelsk ordtak. Den som lever får se.

I fjor skrev hun også ei bok i en ganske merkelig sjanger. Er «Frihet», som boka heter, en biografi, en essaysamling eller en debattbok? Den er vel ingen av delene, i hvert fall ikke i «ren» form, men en slags bastard – en miks av flere sjangere. Men det trenger slett ikke være noe drawback. Forlaget karakteriserer boka som «et rikt og mangfoldig portrett av samtidens Norge». Og det er jo ikke helt usant det heller.

I bokas tredje setning lanserer hun de to ordene «ma hastom» som betyr «det er meg» på farsi – hennes pakistanske foreldres morsmål. Og jo mer jeg leste av denne boka, desto mer tenkte jeg at hvorfor heter ikke boka rett og slett det: Ma hastom?

Ikke fordi dette er noen dyneløftende tekst, eller at Aps nestleder blir spesielt privat, men det er partier her som er langt mer personlig enn det meste som er skrevet om henne i aviser og tidsskrifter tidligere. Så noen myter knekker hun, og det antar jeg er ganske tilsiktet.

Likevel er dette en høyst politisk bok. Det fins nok større politiske nerder enn Tajik, men sjøl om hun her har lettet noe på det innstuderte rådgiverpolitikerspråket som hun ofte bruker i det offentlige rom – ja, at hun på sitt beste skriver både levende og muntlig – så tyter de politiske formuleringene gjennom i store deler av boka. De seks kapitlene begynner da også med «Å …» pluss et verb – for eksempel «Å ha en jobb å gå til» «Å ha like muligheter», for bare å nevne to av dem. Tajik skriver kort og godt om det og de sakene og temaene hun brenner for.

De første femti sidene er de mest personlige. Der skriver hun om oppveksten sin i Bjørnheimsbygd like utenfor Stavanger, hun skriver om sin far som ble sveiser på Rosenberg Verft og mora som jobbet i brislinghermetikken. Og hun skriver om butikken de tok over og drev så lenge de klarte. Vi skal aldri være i tvil om hvor hun kommer fra – fra hvilken klasse. Men som så mange andre pakistanske ektepar som kom til Norge på 1970-tallet hadde også foreldrene til Hadia store ambisjoner for sine unger – for henne og broren. Det var viktig at de ble noe her i livet, at de fikk seg en utdannelse. Hadia ble både journalist, jurist og politiker.

Når det gjelder den personlige biten av denne boka, konsentrerer hun seg om særlig tre ting: Familien, kjærligheten og det brennende ønsket om å få barn. Alle tre emnene behandler hun med respekt og verdighet. Her er ingen familietragedier, mor og far kommer bra fra det. De er omsorgsfulle og hardtarbeidende – de er verdt å elske og respektere. Kjærligheten er hun heller ikke redd for å ta i. Med ett unntak. Sitt første ekteskap nevner hun knapt. Men så var det da heller ingen stor suksess. Hadia Tajik sparer ikke på nederlag. Kjærligheten til Kristian, hennes nåværende mann og far til hennes nylig fødte barn, får imidlertid de aller beste skussmål. Og hvis noen skulle ønske seg et oppgjør med for eksempel Trond Giske i denne boka, så glimrer dette også med sitt fravær. Men akkurat den problemstillingen er vel kanskje stor nok til å fylle ei hel bok. Aleine.

Hadia Tajik forteller om sine vanskeligheter med å få barn. Dette er den mest rørende delen av hennes historie. Riktig nok går det bra til slutt, og Hadia klager aldri – men vi skjønner at dette ikke kan ha vært så lett å skrive om. Eller å gjennomleve. Hadde det ikke blitt en happy ending her, så er det noe ved hele hennes prosjekt som antyder at da hadde hun kanskje unnlatt å skrive om dette også.

Hadia Tajik framstår i det offentlige rom – som politiker – som et ansvarlig og reflekterende menneske. Tvers gjennom politisk og samfunnsengasjert. I denne boka kjenner vi igjen mye av dette, men vi får som lesere et lite tillegg. Stilen og tonen er litt mer lavmælt, litt mer raus – og litt mindre anklagende overfor politiske motstandere enn vi er vant med fra denne kanten. Det kler forfatteren bra. Og det kler boka.

Jeg bommer antagelig ikke så grovt hvis jeg hevder at dette nok ikke er den siste teksten mellom to stive permer vi får fra Hadia Tajik i årene som kommer. For hun har språk og refleksjonsnivå til det.