JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva er en biografi? Spørsmålet er relevant etter lesningen av Magnus Takvams nye bok om Marie Takvam. Journalistsønnens litterære testamente over diktermorens sterke liv, nedfelt på bare litt over 200 sider. Dessuten hvem er det egentlig som portretteres her – er det Magnus eller Marie?

Skjønt, sjanger spiller sjelden noen rolle om teksten er klar og tydelig. Og dette er definitivt ingen klassisk biografi – en murstein som skildrer et menneskes liv detaljert fra fødsel til død. Riktig nok er både fødsel og død med her, men det er mange tomrom imellom. Og det gjør ingen verdens ting. De kan vi like godt fylle ut sjøl, vi får nok stoff til å gjøre akkurat det.

Fokuset i denne boka er sjølsagt på poeten, bohemen og familiemoren. Ei eksentrisk dame fra Sunnmøre som startet som lyriker, men også prøvde seg i andre litterære sjangre – dog ikke med like stor suksess. Det var poet med en nærmest vill fantasi Marie Takvam var – det står i litteraturhistoriebøkene, og det står i sønnen bok. Men hun prøvde seg ikke bare i andre litterære sjangre, hun stilte også villig opp som skuespiller. Virkelig berømt ble hun for sin rolle i Vibeke Løkkebergs «Åpenbaringen», en kontroversiell film som startet den såkalte rumpefeiden etter en gedigen slakt av Dagbladets berømte og feterte filmanmelder Arne Hestenes. Poeten var nemlig blitt aldrende, hun var tjukk – og kanskje verst av alt: Hun lot seg filme naken. Det ble bare ekkelt for Hestenes som la igjen et kvinnesyn i avisas spalter som ikke var tida verdig. Og sønnen innrømmer uten reservasjoner at debatten som fulgte i kjølvannet av denne filmen, og nevnte anmeldelse, var noe han gjorde sitt aller beste for å flykte i fra. Drittkasting av sin mor er sjelden godt lesestoff for en sønn med utviklede emosjonelle sjelsevner.

Det har blitt et svært nært portrett. Han var sterkt knyttet til sin mor, kanskje særlig etter at hans foreldre skilte seg i 1969 da Magnus var 17 år gammel. Ikke bare bodde han sammen med moren i lang tid, han var mye med henne utenfor hjemmet også. For eksempel på mange av hennes besøk hos forfatterkollega Torborg Nedreaas som bodde i det såkalte Slottet på Blylaget, langt inne i Bunnefjorden på nesoddensida. Men boka gir oss ikke bare korte glimt av Nedreaas, men også av andre kunstnere som Stein Mehren, Sigbjørn Hølmebakk, Einar Økland og Jan Erik Vold, for bare å nevne noen.

Boka er åpen og ærlig om det meste. Marie Takvam var den typen kunstner som brant sitt lys i begge ender, hun både røyka og drakk – særlig mye av de siste. Antagelig var det også alkoholen som knakk henne – ja, som ga henne en alderdom hun mange år tidligere hadde fryktet. Da hun døde i 2008, hadde hun vært syk og på institusjon lenge.

Boka rommer også en del av hennes dikt som ikke bare tåler å leses på nytt, men som også forteller mye om hennes liv og drømmer. Et sentralt ord her er kjærlighet.

Og oppe i all denne utlegningen om et kunstnersinn, sjølsagt ikke objektivt skildret, blir det også plass til sønnen. Eller mer presist sønnens forhold til sin mor. Her er han forbilledlig raus og åpenhjertig. Han skjuler ikke følelsene, enten de er av positiv eller negativ art. For de av oss som de siste årene har fulgt ham som analytisk og tilnærmet objektiv politisk kommentator i NRK, så er denne sjølutleveringen overraskende – men likevel svært gledelig. At han har mot til å fortelle om sine følelser og reaksjoner i sitt gjenmøte med en mor han mistet for over 13 år siden, står det respekt av. Og det blir aldri et øyeblikk kleint å lese. Tvert imot er denne nærheten og åpenheten det som virkelig gir denne boka levd liv, farge, temperatur og troverdighet. Forholdet mellom mor og sønn var aldri en sammenhengende dans på roser uten torner, det er det som gjør denne historien så interessant.

Så for å spørre igjen: hvem portretteres her? Jo, Magnus OG Marie. I et dobbeltportrett.