JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bruno heter en mann som sier han kommer fra Milano. I hvert fall er det der han bor. Bruno er kokk – ja, sågar mesterkokk med en nyervervet stjerne i Michelinguiden. Er det noe han ikke mangler så er det sjøltillit. Han er dessuten forlovet og skal snart gifte seg. Skjønt, det er ikke kjæresten som er hans store lidenskap, det er det sanselige ved selve matlagingen – det er den optimale smaken. I jakten på denne er Bruno nærmest hensynsløs, den påvirker hele hans vesen og væren, hans humør og lynne. Den optimale smaken er altoverskyggende.

Like før det forestående bryllupet drar han til øya Elba, den som kanskje er mest kjent for at Napoleon satt fanget der for over 200 år siden. Der tar han inn i et stort og vakkert hus hos en enke med et hår som ligner mest på sukkerspinn. Enka er som et overjordisk vesen, hun har også sine lidenskaper hvorav en av dem er ridning. Helt til den dagen hun faller av hesten og skader seg. De fører en merkelig dialog, det er åpenbart en erotisk spenning mellom dem, men de klarer å holde den fysiske avstanden. Bruno tenker ustanselig på mat, på urter – på alle kokkekunstens finesser, finesser bare han er besittelse av.

Så drar han tilbake til fastlandet, Marit Tusviks fortelling fortettes hva handlingen angår, og vi får vite at det forestående ekteskapet ikke blir noe av. Årsaken er ikke så lett å få øye på, men det verste som kan skje Bruno hender: Han mister plutselig smakssansen. Fullstendig. Samtidig blir han igjen, tre år seinere, invitert til Elba, han skal også denne gangen bo hos enka, men får samtidig en svært stor utfordring: Han skal lage en festmiddag på den lokale restauranten Bocca. Men ingen andre enn Bruno veit at han mangler sitt aller viktigste kjøkkenredskap, smakssansen. Og et drawback til – i Brunos øyne er de som jobber på Bocca fullstendig inkompetente, de er ikke i nærheten av hans nivå når det gjelder kokkelering. Fortvilelsen gnager i både sjel og kropp, Bruno lider. Fra enka, som ikke en gang er i huset da han ankommer for andre gang, er det lite – eller ingen – hjelp å få.

Ovennevnte er et riss av den ytre handlingen i Tusviks roman «Mannen fra Milano». Dette er mer enn ei bok om kokkekunst sjøl om tredjepersonsfortellerens innsikt i matlagingens vesen er formidabel og imponerende – ja, det er nesten så magen velter seg i vellyst under lesningen. Men akkurat denne perfeksjonismen, denne streben etter det beste, det optimale – det kan tas videre til andre av livets sider. Skjønt, hvor troverdig er Bruno? Kan vi stole på ham. De to første setningene i romanen er: «Jeg er et forferdelig menneske. Jeg lyver om alt.»

Tusvik har skrevet en roman som er klisjefri, med minimalistiske trekk, med en handling som ikke fører oss med logisk konsistens fra a til å. Det er til og med vanskelig å si hvor den fører oss hen. Men den var god å lese, den var som et velsmakende måltid, en tre retters middag der alle rettene var passelig store og ingrediensene krydret med stor skånsomhet. Det utgis ikke så mange sånne tekster i våre dager. Dessverre.