JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En kritisk journalist og en statsviter og landbruksforsker kan bli en god kombinasjon. Herrene Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie har skrevet sakprosabok sammen. Om mat- og landbrukspolitikk. Helt ferskvare er boka ikke, men den holder seg godt – jeg vil si den på ingen måte er gått ut på dato.

Forfatterne stiller flere spørsmål enn de gir svar, sånn litteratur med et politisk kritisk blikk ofte blir. Om du ikke veit alt da, men det gjør jo som kjent de færreste.

Allerede på bokomslagets bakside får vi en antydning om hvor dette bærer hen. Hvorfor sulter én milliard mennesker i en verden som produserer mer mat enn noen gang? Er norske bønder ulønnsomme parasitter med sugerør ned i statskassa? Hvorfor spiser vi fire ganger mer kylling i dag enn vi gjorde for 20 år siden? Dette er noen av spørsmålene boka analyserer og prøver å besvare. Eller som forfatterne sjøl skriver: «Denne boka handler om mat. Den handler om hvordan vi skal produsere mat i Norge. Den er ikke skrevet for å skjønnmale norsk jordbruk, men som et bidrag til en debatt om hva vi vil med matproduksjonen, hvilke ressurser som skal brukes og hvordan de skal forvaltes.»

Nei, dette er ingen skjønnmaling av norsk jordbrukspolitikk – det har forfatterne helt rett i.

Boka forsøker å knekke ni myter og drepe en løgn. Mytene er: snyltermyten, prismyten, stordriftsmyten, mangfoldsmyten, selvforsyningsmyten, kjøtthuemyten, volummyten, mordermyten og motstrømsmyten. Og mener at påstanden om at det ikke finnes noe alternativ – thatcherperspektivet – er en løgn. Bokas ti kapitler er delt inn og strukturert etter mytene og løgnen. Og forfatterne argumenterer godt.

Vi er altså ifølge forfatterne en nasjon av kjøtthuer. I dobbel forstand. Kjøttifiseringen av kostholdet har eksplodert de siste 30-40 årene. I boka kan vi lese: «Ved utgangen av 1980-tallet var det gjennomsnittlige forbruket av kjøtt per person i Norge på 53 kilo. Om lag 30 år senere, i 2012, hadde det økt til 75, 3 kilo.»

Vi er ikke på nordamerikansk nivå (USA), men det er skremmende likevel. Vi tilhører den internasjonale toppligaen av kjøttetere.

Ikke overraskende, tatt utgiver i betraktning, har denne boka et venstreradikalt perspektiv. Den er tilnærmet like kritisk til borgerlige regjeringer som de åtte årene med rødgrønt styre – vel og merke når det gjelder landbrukspolitikken. Og boka er nesten forbilledlig enkel. Noe fagsjargong er ikke til å unngå, men teksten er skrevet på en prosa som gjør at også de leserne uten all fagterminologi intakt bør kunne henge med. Og sjøl om det er norsk landbrukspolitikk som er tema, er noen nyttige internasjonale perspektiver også tatt med. Norsk matproduksjon er sjølsagt ikke immun mot globalisering – matvarer importeres og eksporteres i stor skala.

Boka peker som nevnt i all hovedsak på hva gal landbrukspolitikk fører til – og at det er nettopp gal politikk landets ulike politikere har drevet med den siste generasjonen. Forslag til forbedringer fins i boka, men de er mer av typen «til debatt». Og forfatterne mener definitivt ikke at framtida for norsk matproduksjon skal reduseres til en diskusjon om hvor mange milliarder som overføres fra staten til landbruket. Det handler om mye mer enn det. Likevel skriver de: «Vi har ikke noe helhetlig alternativ til dagens landbrukspolitikk, det er heller ikke målet med denne boka. Poenget er ganske enkelt: Det trengs debatt om norsk jordbruk.»

Etter å ha lest boka er jeg helt enig i dette. Og at den debatten er mye lettere å delta i – og vil bli langt mer meningsfull – hvis du leser «En nasjon av kjøtthuer.»