JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er sosialpsykolog og SVs første leder Berit Ås som er alle hersketeknikkbøkers mor. NRK-journalist Sigrid Sollunds bok om samme tema lener seg deg også sterkt på Ås’ bok. Skjønt, den har også kvaliteter utover denne. For ikke bare er Sollund god til å beskrive hersketeknikkene både fra overgriper og offer sin posisjon – hun gjør det også med en personlig tone som sakprosabøker av denne type som oftest mangler. At Sollund bringer seg sjøl og sine gjøremål – sin egen praksis – inn i fortellingen om hersketeknikker, kler emnet veldig godt. Hennes personlige erfaringer fra områder som politikken, journalistikken, familien og arbeidsplassen utvider perspektivet til de aller fleste av oss. Dessuten kan du få gode tips og råd om hvordan du skal gardere deg mot andres hersketeknikker.

Og som bok betraktet blir lesningen ofte til ganske morsom lesning. Det skyldes først og fremst at Sollund skriver godt – med en lett penn, som det så fint heter. Uten å bli grunn, uten å bli overfladisk. Observasjonene hun har gjort seg, og ikke minst personer hun har snakket med, bringer til torgs gjenkjennbare situasjoner for de aller fleste av oss. Dette styrker troverdigheten av boka. For i kampen mot hersketeknikker – noe vi alle driver med både verbal og fysisk – kan sjøl den sterkeste føle seg totalt maktesløs.

Hersketeknikker utspilles sjølsagt i rom hvor maktforholdene ikke er symmetriske. Og sånn må det kanskje også være – det er jo det som gjør selve hersketeknikkpraksisen problematisk. Dermed utspilles hersketeknikkene ikke sjelden mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på arbeidsplassene, mellom voksne og barn i familielivet. Og i det mer allmenn: mellom kvinne og mann så vel i det offentlig som det private rom. For hvis noen tror at hersketeknikker ikke foregår mellom to mennesker som er glade i hverandre, så må de ifølge forfatteren av denne boka tro om igjen. Kanskje nettopp i et parforhold florerer hersketeknikkene. Og nettopp der er de vanskeligst å få øye på. De fleste av oss har nok problemer med å vedkjenne oss at vi av de vi er mest glade i også blir utsatt for hersketeknikker.

Spillet i kjønnskampen – hersketeknikkrepertoaret inkludert – er noe Sollund får veldig godt fram. Sjøl om ikke metoo-problematikken hadde tatt av før denne boka ble skrevet, vier forfatteren relativt mye plass til seksuell trakassering – både i det offentlige rommet og i det private. Dette gjør boka ekstra aktuell – og viktig.

Det kan kanskje hevdes at journalister, og særlig ledere av debattprogram, har gode forutsetninger for å avdekke hersketeknikker – også de teknikkene de praktiserer sjøl. Her er forfatteren i en særstilling siden hun er fast programleder i Dagsnytt 18. Teksten er da også et mønstergyldig eksempel på hvordan hun ikke bare er i stand til å gjenkjenne når andre benytter seg av hersketeknikker, men også er åpen om sine egne «synder». Dette perspektivet gjennomsyrer boka og tar det hele ned på bakkenivå – vi har ikke med en belærende forfatter å gjøre som bare ser splinten i andres øyne men ikke bjelken i sin egen, for å si det med evangelisten Matteus (7.3.)

Sigrid Sollund har skrevet ei bok til å bli klok av og som de fleste som er opptatte av egen og andres atferd i det sosiale rom kan lære mye av.