JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Matilda Gustavsson heter en relativt ung (33 år) kulturjournalist i den svenske avisa Dagens Nyheter. Hun ble med ett kjent utover landets grenser da hun fikk Stora Journalistpriset for sine avsløringer om den såkalte kulturprofilen som gjennom flere år skulle ha forgrepet seg seksuelt på en mengde kvinnelige kunstnere og kulturpersonligheter. I kjølvannet av dette ble denne kulturprofilen forsvart av sine mange venner i Den svenske Akademien, en kulturell og høyborgerlig institusjon som savner sitt sidestykke i Norden. Den ble etablert på slutten av 1700-tallet, består av 18 medlemmer som ikke velges, men foreslås. Det er denne institusjonen som deler ut Nobelprisen i litteratur. Kulturprofilen var ikke medlem av Akademien, men kona hans var det – en av Sveriges mest kjente og anerkjente lyrikere. Artikkelen Gustavsson skrev brukte altså dette anonymiserte grepet som jeg ovenfor har forsøkt å etterligne. Dette var også på et vis starten på #metoo i Sverige.

Men Gustavsson stoppet altså ikke der. Hun ville skrive bok om saken også. Boka «Klubben» er hennes forsøk på å beskrive prosessen og hvordan hun jobbet med dette stoffet, reaksjonene underveis og ikke minst reaksjonene etter at denne saken «sprakk» i svensk offentlighet. I boka er hun heldigvis ikke fullt så tilbakeholden med å navngi mange av dem denne storyen dreier seg om. Kildene. Kvinnene. Kulturprofilen er altså Jean-Claude Arnault, en franskmann fra Marseilles som kom til Sverige på 1960-tallet. Kona hans, som inntil ganske nylig var akademimedlem er Katarina Frostenson.

Arnault er sjøl ingen kunstner, men visst nok en som skulle ønske han var det. Isteden får han kunst og kultur til å blomstre. Men altså ikke uten visse «kostnader» fra de kulturpersonlighetene han støtter. Unge som eldre, som først og fremst den førstnevnte gruppa. Franskmannen framstilles i denne boka som et ufordragelig sex- og voldsmonster. Hvorvidt han er – eller var – det, skal jeg ikke ta stilling til her. Heller ikke om forfatterens valg om å bruke hans fulle navn i bokversjonen er galt eller riktig, både ut fra et moralsk og politisk perspektiv – eller et faglig journalistisk. Flere av kildene, Arnaults offere for seksuelle trakasseringer – ja, i en del tilfeller også regelrette voldtekter – er ikke gjengitt med sitt egentlige navn. Heller ikke det skal jeg ta stilling til om er galt, riktig eller nødvendig. Men heller: Er det en lesverdig bok? Har den livets rett som litteratur?

Først av alt: Gustavsson skriver godt, kulturjournalister gjør ofte det – de tør sjeldent annet! Kjerneleserne deres er jo som oftest sjøl skribenter. Så er spørsmålet: Gir denne boka noe mer enn en utvidet versjon av diverse journalistiske artikler i Dagens Nyheter? En ting den i hvert fall gir oss er et enda mer usympatisk bilde av Arnault, Frostenson og vennene deres. Pluss institusjonen Den svenske Akademien hvor

for eksempel en figur som Horace Engdahl kommer svært dårlig fra begivenhetene. Det gikk faktisk så langt at nobelprisen i litteratur for 2018 ikke ble utdelt, og flere av medlemmene har trukket seg – inkludert sekretæren.

Denne boka handler altså om metoo, og om bare halvparten av det som her kommer fram er korrekt, er vår hjemlige giskesak bare en light-versjon. Uten at det gjør noen av disse sakene noe mindre alvorlige. Det er svært viktig at saker om seksuelle trakasseringer, i samfunnslivet så vel som i arbeidslivet, blir en del av den offentlige debatten sånn at vi har muligheten til å luke bort svineriet. Men det er ikke bestandig like artig å lese om dette likevel. Egentlig skulle jeg ønske at vi slapp. Men det er antagelig ønsketenkning i mange år framover. For her kommer det garantert mer.