JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Psykolog, økonom og MDG-politiker Per Espen Stoknes har med sin sakprosabok med den Haruki Murakami-inspirert tittelen «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming» kastet seg inn i den pågående diskusjonen om de store miljø- og klimaendringene vi ser rundt oss. Det originale ved boka er det psykologiske perspektivet.

For verken Stoknes eller «folk flest» er i tvil: Det skjer endringer. Og endringene er skremmende. Men hvordan skal vi forholde oss til dem? Skal vi gjøre noe? Og i så fall, hva skal vi gjøre?

Stoknes er verken blind for fakta eller den mer myke virkeligheten. De fleste av oss er fullstendig klar over de store endringene på dette feltet som verken er gudeskapte eller tilfeldige – men tvert imot menneskeskapte. Ikke nødvendigvis med vilje, men dog et verk skapt av oss. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre noe med dette – hvorfor er det så vanskelig å handle? Det er dette boka til Stoknes handler om.

Han argumenterer overbevisende for hvorfor det er så vanskelig for oss mennesker å ta innover oss faresignalene, ubehagelighetene som miljø- og klimaendringene medfører. Skjønt, det er vel først og fremst alle de rådene vi får av eksperter og andre på hvordan vi skal forebygge katastrofen, som vi sliter mest med å ta på ordentlig alvor.

Og dette er jo ikke så veldig rart. For også Stoknes er nødt til å snakke om de mange endringene vi må gjøre også i våre egne liv om dette skal gå bra. Og det er nettopp her de fleste av oss får problemer. En endring av livsstil har aldri vært lett, aldri egentlig vært ønskelig. I hvert fall ikke for flertallet. Men nå er det antagelig ingen vei utenom. Mener noen, men slett ikke alle.

Stoknes har delt boka inn i tre deler: Tenke, gjøre og være – kaller han delene. De to første gir brukbar mening, det siste blir altfor filosofisk og utydelig. Blant annet bringer han inn den tyske filosofen Martin Heidegger her – en dårlig løsning. Jeg har tidligere og i andre sammenhenger sett Heidegger blitt koblet inn i miljø- og klimadebatten. Det er og blir et blindspor. Han hadde helt andre perspektiver og hensikter med sin filosofiske tenkning. Dessuten er han altfor «vanskelig» til å sveipes over på noen få sider i en sånn sammenheng som her. Begreper som «Dasein» og «Væren-i-verden» er komplisert fagfilosofi, ikke trylleformularer som kan trekkes opp av hatten for å få en teori til å gå opp.

Det jeg liker bedre med Stoknes’ bok er at han forsøker å flytte miljø- og klimadebatten ut av et pessimistisk toneleie. Han vil dommedagsperspektivet til livs, han vil fram til hva vi kan gjøre og fargelegge dette positivt. Alle forbudene, alle forsakelsene – alt vi ikke kan gjøre om vi skal redde kloden forsøker han å gi en annen retning enn bare å være surmaget og negativ. Han vil komme klimafornekterne til unnsetning.

Det er ikke det at han ikke ser hvor håpløst det kan se ut, men han støtter seg på Jan Erik Vold og mener samtidig at «Og vi gir oss ikke». Positive løsninger og meningsfulle handlinger – det er hva han foreskriver som medisin. Ikke minst for at miljøbevegelsen og alle andre sympatisører skal få folkeflertallet med seg. For uten dette, går det jo aldri. For det er vel og bra at vi ønsker det, men det som teller er at vi også må ville det. Og da handler det om mer enn å tro på det – da må vi også gjøre det. Stoknes er inne på dette flere steder i teksten, men roter seg bort i kvasifilosofiske diskusjoner i siste delen av boka. Disse burde han som nevnt ha unngått.