JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi har vel alle en barn- eller ungdomshendelse vi aldri som voksne helt slipper unna, som vi forsøker å huske helt nøyaktig, forsøker å gjenskape så sant som mulig. Men det glipper, av en eller annen årsak. Er det fordi hendelsen er for skjellsettende, for viktig og for dramatisk? Men uansett, har vi ikke likevel en tendens til å rekapitulere hendelsen likevel – i tankene? Jeg tror det må være omtrent sånn.

Hovedpersonen, fortelleren i Linn Ullmanns siste roman forsøker i hvert fall nettopp det. På nåtidsplanet er hun på Torshov, en bydel i Oslo, hvor hun nå bor. Hun er forfatter, hun har et bilde av en episode i Paris for snart 40 år siden. Den gangen bodde hun i New York i en stor leilighet på Manhattan sammen med sin mor, den kjente skuespilleren. Jenta på 16 år hadde imidlertid truffet en 30 år eldre mann, fotografen A i en heis. A ville ha henne til å besøke ham i sitt fotostudio i Paris. Jenta ville gjerne reise, hennes mor sa nei – men tur til Paris, det ble det.

Og det er tidlig relativt klart for leseren at denne turen til Paris innebærer langt mer enn fotografering, innebærer langt mer enn ei forside på magasinet Vogue. Det skjønner også jenta, det skjønner også mora hennes. So why?

Dette er i utgangspunktet ingen metoo-roman, men det kunne godt ha blitt det om ikke Ullmann var en dreven forfatter som vil noe langt mer enn bare å skrive en streit virkelighetsfiksjon om makt og overgrep, om hun unge og han gamle grisen.

Fortelleren avslører nemlig svært tidlig i denne teksten at hun på ingen måte husker detaljene fra denne paristuren, hun husker knapt hvordan A så ut. Hun har tydeligvis ikke hatt særlig omgang med ham seinere, hun lever et helt annet liv nå – og er dessuten langt fra både Paris og New York. Ja, hun er et stykke unna det aller meste – også sitt eget harmoniske indre.

Men de fysiske rammene hindrer henne ikke fra å tenke, reflektere – eller fra å dikte. Og særlig det at hun ikke husker så godt, at mye er glemt – ja, det blir springbrettet hun kan dikte fra. At fortelleren ikke lever verdens mest harmoniske eller lykkelige liv rundt Torshovdalen og Torshovparken er også nokså åpenbart, noe som er med på å sette skrive- og tankeprosessen i gang. Skjønt, det er heller ikke snakk om å gjenskape en slags paradisisk tilstand fra den gang da. Romanen er ingen nostalgisk tekst, det er ingen tekst om Adam og Eva i paradiset, den er egentlig ganske tungsindig i sitt slør av minner midt opp i all glemsel og tidssprang.  

Det skal ikke underslås at det kan være litt forstyrrende når fortelleren minner alt for mye på forfatteren, og når hennes mor trer fram som den skuespilleren mange av oss har et forhold til. Sånn burde det kanskje ikke ha vært, men virkeligheten er en eksisterende verden, ikke en ønsket verden – en rent dikterisk verden.

Linn Ullmann er en stødig forfatter, hun veit hvordan en fortelling skal snekres sammen, hun er ikke avhengig av en kronologisk fortelling med spenning på hver side, cliffhangers og billig dramaturgi a la Hollywood. Her veksler hun elegant mellom ulike tidsplan, her kommer fortellerens sjølreflekterende tanker brått og uventet mens det dagligdagse flyr forbi, her avføder en tur i parken – enten den foregår midt på Manhattan eller i Oslo – eksistensielle tanker av vesentlig verdi. Skiftet fra slentrende prosa til psykologisk livsundring kommer raskt. Og fortelleren vender stadig tilbake til A, til hvem han var da og hvem han kan tenkes å være nå. Det eksisterer en mann i fortellerens liv nå også, men han får vi vite svært lite om. Og greit er det.

Hva får så fortelleren ut av denne minneprosessen? Og hva får vi lesere? Romanen er velkomponert, den er velskrevet, men den har et ikke helt betydelig minus. I hvert fall for meg. Den berørte meg ikke, den angikk meg ikke. Det mangler ikke på berøringspunkter, jeg skjønner prosjektet – og er langt på vei med på premissene, men det blir likevel for teoretisk. Temperaturen mangler. Det er for lite kjøtt og blod, gråt og latter, det er noe kjølig over hele teksten, noe distansert. Kanskje er det tilsiktet, kanskje kan det også fungere for noen. Men det gjorde ikke det for meg.