JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Snart 80 år gamle Knut Faldbakken har skrevet skjønnlitteratur siden 1967. Da debuterte han med romanen «Den grå regnbuen». Året 2004 skjedde det et veiskillet i hans forfatterskap – da skiftet han sjanger og gikk over til kriminallitteratur. «Turneren» var hans første, siden har det blitt ni til inkludert fjorårets «Stammeren» - samtlige bøker for øvrig med en tittel bestående av ett ord.

I «Stammeren» møter vi Jahn Leine, en mann som altså sliter med å uttrykke seg muntlig, som stammer. For de innvidde så gjør også forfatteren det, og interessant nok er det vel aller første gangen Faldbakken utnytter dette handikapet så grundig litterært som her. En som stammer sliter nemlig med en del utfordringer som det er vanskelig for oss andre å forstå den fulle konsekvensen av – da er det nyttig å ha en ekspert på fenomenet ved sin side.

Leine er 50 år og en mann uten altfor mye sjøltillit. Mye av dette skyldes nettopp hans muntlige handikap. Han er ugift og barnløs, men på ingen måte uinteressert i damer. Når vi møter ham på nåtidsplanet i romanen har han imidlertid ikke så store vanskeligheter med å tiltrekke seg damene heller. Rarere er det kanskje at han var attraktiv blant de pene jentene i ungdommen også.

Handlingen foregår på forfatterens hjemtrakter rundt Hamar. Da det blir funnet noen mistenkelige beinrester av noen hobbyfiskere i Mjøsa, begynner snøballen å rulle. Det viser seg å være mer der det kom fra, det viser seg at ei russejente ble sporløst borte for om lag 30 år siden – kan det være restene av henne? Ja, det kan det så absolutt, og dermed starter etterforskningen sånn den skal i en kriminalroman. Ledet av overbetjent og etterforsker Jonfinn Valmann, Faldbakkens gode hjelper gjennom flere krimbøker, skal dødsfallet granskes. Er det et mord? Som regel er det jo det i denne litterære sjangeren. Men hvem er morderen?

Leine og Valmann er sjølsagt ikke de eneste karakterene i denne fiksjonen, det dukker opp en rekke andre mer eller mindre spennende figurer også. Og forfatteren gjør sitt beste for å gi flere av dem litt kjøtt på beinet. Men for meg er de fleste dessverre glemt kort tid etter lesning.

Faldbakkens styrke er at han veit hvordan en story skal snekres. Her veksler han ikke bare med tidsplanene, som seg hør og bør i en krim, men også fortellerperspektivet skifter fra jeg-fortelling til tredjeperson-fortelling underveis. Det kan kanskje fortone seg som noe formalistisk og teoretisk å påpeke dette, men det gjør definitivt noe med historien. Hvordan den fortelles er langt fra irrelevant. I jeg-fortellerperspektivet er det Jahn Leine som fører ordet. At hans forståelse av verden og egen virkelighet også justeres av en autoral forteller som ser Leine utenfra, beriker romanen. Sånt ser sjølsagt en ringrev som Faldbakken. Og han bruker det for alt hva det er verdt.

I omfang er ikke «Samleren» en murstein, men den kunne vært kuttet ytterligere noe ned fra sine 371 sider. Særlig slutten ble noe langdryg. Når gåten i en kriminalroman er løst, så skal du ha gode og tungtveiende grunner til å fortsette så mange boksider videre. Jeg kan ikke se at disse grunnene foreligger her.