JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når du er mann, vil jeg tro at forståelsen av det mye omtalte mor-datter-forholdet – et forhold kanskje spesielt mye omtalt i psykologisk fag- og skjønnlitteratur – vil være begrenset. Min søster og min mor hadde et vanskelig og ambivalent forhold, det jeg veit og kan om mor-datter-relasjonen, stammer herfra. De er begge døde nå, uten at det dårlige forholdet dem imellom var årsaken til akkurat det. Livet gir, livet tar – som det heter.

Også i sin forrige roman «Arv og miljø» skrev Vigdis Hjorth om et mor-datter-forhold. I sin nye roman «Er mor død» (uten spørsmålstegn) tar hun tematikken enda et hakk videre. Og hvorfor tittelen ikke har noe spørsmålstegn, kan jeg faktisk ikke svare på.

Vi møter Johanna, en norsk billedkunstner som for tretti år siden brøt opp fra ektemann, søster og foreldre og dro til delstaten Utah i USA. Oppbruddet var ikke spesielt populært i familien – det var av typen «sånn gjør man bare ikke». I hvert fall ikke blant middelklassens borgere i møblerte hjem. Johanna fant seg raskt en ny ektemann, Mark, som hun fikk en sønn med – John.

Men det var særlig to ting familien, og spesielt da yngstesøstera Ruth og moren, aldri kom over: Johanna unnlot å komme til farens begravelse og hun malte bilder som moren opplevde som sjølbiografiske – det vil si bilder av forholdet mellom Johanna og moren – sett fra kunstnerens perspektiv, sjølsagt – hvem ellers? Moren følte seg uthengt og tok nesten sitt liv på grunn av bildene. Vi trekkes altså igjen mot forholdet mellom kunst, litteratur og virkelighet – ja, dette er på sett og vis en ny runde i diskusjonen om virkelighetslitteraturens grenser. Eller er vi kanskje lei hele debatten nå?

Ovennevnte er uansett rammen og bakgrunnen for dette skjønnlitterære prosjektet. På nåtidsplanet der boka starter har Johanna akkurat kommet hjem til Norge – altså etter 30 år i utlendighet. Hun forsøker å få kontakt med sin mor via telefonoppringninger, men moren svarer ikke. Heller ikke på SMS. Johanna, som er jeg-fortelleren i denne teksten, prøver igjen og igjen. Med samme resultat. Imens går tida sin gang, hun forteller oss brokker av episoder fra barne- og ungdomstida sammen med familien – og, særlig om hendelser som berører forholdet hennes til moren.

Siden Johanna ikke får fysisk kontakt verken med sin søster Ruth eller moren, oppsøker hun dem og fungerer som en stalker. Hun spionerer rett og slett. Ligger i buskene og observerer. Disse scenene er ganske sterk lesning. Og det er imponerende hvor mye forfatteren klarer å presse ut av et mor-datter-forhold gjennom sine erindringer. For det går sjølsagt fint an å lese og forstå dette betente forholdet uten å ha opplevd noe lignende sjøl – her fins det nok av allmenne menneskelige følelser. Det er mulig for menn å trenge inn i dette.

Hjorth legger denne gangen inn aforismelignende kapitler av ulik lengde, der de korteste ikke inneholder mer en ei linje. Dette er ikke bare poetiske innslag, men bryter fint opp den noe tematisk monotone hovedteksten og fortellingen. Det gir i tillegg leseren et tiltrengt pusterom. For i all sin letthet – Hjorths setninger er verken snirklete eller tungt akademiske – ligger en mental katastrofe og dirrer. Det er sjelelig sprengstoff som krever et åpent lesesinn og en pause i lesningen i ny og ne. Kanskje kan vi si at dette verken er plotdrevet eller karakterdrevet, men refleksjonsdrevet litteratur.

La meg ellers røpe at mor og datter til slutt møtes, men om dette møtet blir en løsning på noe som helst, får du sjøl finne ut. At Vigdis Hjorth kan dette stoffet, at hun har det under huden, er mer enn dokumentert i romanen. Den er personlig, ingen tvil om det, men samtidig ikke privat. Likevel kunne jeg tenke meg å være så pass tabloid og uærbødig å hevde at dette ikke er hennes aller beste roman. Skjønt, hun har nådd så høyt nivå i sitt skjønnlitterære forfatterskap nå at en sånn påstand, om den stemmer, ikke bør forhindre deg fra å lese boka.