JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vigdis Hjorth er blitt innbegrepet på skjønnlitterære undersøkelser av forholdet mellom mor og datter. Flere romaner har hun boret i denne problemstillingen, hennes siste roman «Femten år» er ikke noe unntak. Og det er ofte problemene, komplikasjonene, Hjorth er opptatt av. Hjorth er ikke idyllenes forfatter.

Vi møter Laura, ei ung jente med ei eldre søster og en mindre bror. Skjønt, aller viktigst er altså mora, ei mor Laura har den største tilliten til. I begynnelsen da hun enda er ei lita skolejente. For denne teksten skildrer Lauras liv fram til konfirmasjon, fram til hun blir voksen og skal – og aller helst vil – stå på egne, stødige bein. Så lett er imidlertid ikke livet. Når du er ei jente, når du har ei mor. Og alle har jo nettopp det. Vendingen i denne teksten, i denne fortellingen som snirkler seg fram i et rytmisk og til tider vakkert språk, skjer da Laura oppdager at hennes mor brevveksler med sin egen mor, Lauras mormor. Og i denne brevvekslingen ljuger mora så det renner, hun forskjønner livet, hun pynter særlig på livets vanskelige og problematiske sider. I denne relativt småborgerlige familien skal det ubehagelige holdes utenfor sannhetens rekkevidde, her skal det skinne av gull – også det som slett ikke er noe edelt metall. Dette er gjenkjennbart også for en gutt, ja jeg vil tro for alle.

Det er altså forstillelsen som er sentrum for denne såre fortellingen om ei ung jentes oppvekst, ei jente som sørger over at hennes bestevenninne flytter til Bergen – ja, som får ett og annet å tenke på etter hvert som hun vokser opp. Ikke minst blir tanken på konfirmasjonen til slutt helt umulig, hun inngår en slags pakt med presten som skjønner Lauras traumer og eksistensielle utfordringer langt bedre enn noen i hennes egen familie. Beskrivelsen av konfirmasjonshøringen i kirka er fornøyelig lesning der de ulike familier i all hovedsak sitter og tenker på sine egne utvalgte, eller på hvordan det planlagte familieselskapet etter at det hele er over skal foregå. Kakene der hjemme, taler, gaver og andre borgerlige ingredienser som hører med i et anstendig og tradisjonelt konfirmasjonsselskap. Hjorth tar dette på kornet uten noen gang å bli infam.

I «Femten år» er forfatteren kanskje mer poetisk enn på lenge. Lange setninger, som oftest skilt med komma, mer sjelden med punktum, bølger seg framover uten at det blir stilisert, det blir vakkert, flytende – det blir skjønn litteratur.

Det er ingen sint Vigdis Hjorth vi møter denne gangen, men en reflekterende, litterær og langt mindre pratsom forfatter som ikke synes å ha noen annen agenda enn å skrive fram et vart barne- og ungdomssinn i alle dets eksistensielle sjatteringer. Det kan kanskje ta litt tid å komme inn i denne romanen, den kan til og med fortone seg triviell, men etter den nevnte vendingen trenger fortellingen seg inn under huden på leseren, den blir påtrengende og litt «ubehagelig» sånn god skjønnlitteratur skal være. Og det beste av alt: Det ser ut til at det kan bli folk av sånne som Laura også.